Jeg har ofte lest og hørt jenter med spiseforstyrrelse påstå at de som syke egentlig ikke hadde kontroll, selv om kontroll var viktig for dem. Jeg har tenkt at det gjelder bulimikere og tvangsspisere bare, og har ikke forstått hvorfor de med anoreksi har sagt det samme. Før nå. Nå som jeg trer inn i en sunnere del av meg og kan observere det anorektiske på avstand, har jeg innsett hvor enorm makt det anorektiske har i meg. Før trodde jeg at jeg hadde kontrollen, men det var fordi jeg var i det anorektiske tankemønsteret. Nå som jeg kan tre utenfor føler jeg meg maktesløs fordi jeg ser hvor mye kontroll den syke delen av meg har.
Jeg visste den hadde mye makt da jeg var i den. Jeg antok 80%. I den kunne jeg ikke se noen frisk del før for et par måneder siden, eller noe sånt. Delen så lys og fri ut. Jeg tenkte da at jeg aldri kommer til å la den styre, fordi den var både langt borte og så liten i forhold til det jeg kalte meg. Begge deler er vel meg. Den ene redd og kontrollert. Den andre uredd og fri.
Jeg har tidligere kritisert at noen ser det anorektiske som en del utenfor seg selv, fordi jeg mener det er en del av en selv. Sannheten er at jeg aldri tidligere har tatt avstand til det syke. Jeg har aldri følt meg splittet som nå med to viljer, fordi jeg har vært helt på linje med anorektikertankene. Jeg hadde ikke trodd dette skulle være så vanskelig. Jeg trodde jeg var nærmest frisk og bare hadde et krydder av anoreksi på meg som fikk meg litt tynnere enn andre. Nå som jeg tenker å gjøre endringer i en ikke-destruktiv retning ser jeg hvor lite sunnhet det er i meg til å kjempe i den retning. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg lurer på om jeg skal få anorektikerdelen av meg til å holde munn ved å slutte å høre på den eller om jeg skal forsøke å spille på lag med den ved å se om den vil tilpasse seg.
Jeg husker at andre har sluttet å høre på den. Det er sterkt gjort!
I dag så jeg den i underdelen av meg som et svart skjelettspøkelse som forsøkte å forføre meg tilbake i sitt grep. Den grep etter meg med begge hender. Jeg var fortvilet over at jeg følte meg maktesløs og i dens makt. Jeg hadde ikke trodd jeg var så syk. Jeg har benektet det fordi jeg følte jeg hadde kontroll. Jeg har blitt sykere parallelt med vekttapet.
Da jeg den ene dagen (her om dagen) inntok 100 kalorier mer enn vanlig og neste dag skulle gå 10 minutter mindre enn vanlig, endte jeg med å innta det vanlige antall kalorier og spaserte 20 minutter ekstra dagen etter. Jeg føler meg som en mus i et bur der musa går i et hjul, rundt og rundt.
Jeg må få hele meg til å bli med på bestemmelsen. Ikke bare tenke at jeg bør veie mer, men akseptere at jeg må gjøre endringer og tåle å legge på meg. Jeg er ikke der. Jeg er livredd. Jeg vil ikke dø men jeg klarer ikke legge på meg heller. Jeg klarer ikke å ta de ekstra kaloriene om jeg tror de skal føre til vektoppgang. Vektoppgang er liksom ikke en mulighet tillatt for meg. Det er en stengt dør. Jeg trodde jeg skulle klare det ved å ta små skritt, men nå tør jeg ikke å ta museskritt heller, som å innta 50 kalorier mer daglig.
Kanskje dette bare er et steg tilbake og at jeg skal komme meg et skritt frem snart. Jeg vet ikke. Det er som om hodet mitt står fastspent i metall, som en revesaks. En tankestruktur som gjør at det å endre kroppen og kroppens retning blir en umulighet.
Jeg har ikke vært sikker på hva i meg som er anorektisk siden jeg var oppslukt, men det kommer tydeligere frem nå. Når jeg står i en situasjon der jeg vurderer å bryte reglene ser jeg forskjellen tydelig. Da er det den ene delen som sier "selvsagt skal du ikke det" mens den andre delen av meg ikke er tankestyrt, men vil følge det som er naturlig å gjøre.
Jeg har lurt på hvordan matinntaket styres når man er frisk. Som barn styrte mamma matinntaket mitt. Kroppens behov fikk ikke bestemme. Da hun sviktet var jeg tøylesløs, spiste usunt og la på meg.
Men så fikk jeg plutselig panikk og tok kontrollen over kroppen fordi jeg trodde plutselig man ikke kunne stole på kroppen og følelsene. grunnen til det var at Fetsund-mannen (grisen) sa at sex og kjærlighet var to forskjellige ting. Noe jeg hadde blandet. Det måtte bety at det ikke var kjærlighet jeg hadde følt! At jeg var blitt lurt av kroppen og følelsene. Det var det jeg trodde fordi jeg ikke kunne skille. På den åndelige side var det bra det skjedde, fordi det gjorde meg bevisst at det finnes en kjærlighet som er høyere enn eros-kjærligheten, men det er trist jeg ikke fikk høre av den samme mannen at kvinner blander og at det er fint. At det kalles eros-kjærlighet, men at det finnes en kjærlighet som er høyere. Men også at det finnes flere andre typer, og snakket om de, så jeg slapp å ta avstand til kroppen min og følelsene mine i troen på at de var løgnaktige.
Sannheten er vel at man kan stole på at kroppen vet hva den trenger. Hverken den eller følelser skal styre vår adferd, men vi skal tolke og legge til rette og tilfredstille behovene best mulig. Den andre fellen, på motsatt side av anoreksi, er såkalt "mindless eating". Det er å spise styrt av følelser og uten å være klar over hva en gjør før etter at maten er inntatt (og panikken kommer). Det er som å være besatt av følelsene og kanskje også å tro man er følelsene. Anorektikeren derimot er for mye klar over hvordan hun spiser, og tenker for mye på det. Som frisk er det nok meningen jeg skal spise til kroppen er mett og spise når jeg er sulten, men selv styre hva den skal få utfra hva jeg vet er best for den. Mange på veien til friskhet er redd de skal begynne å spise utfra følelsene og spise masse, og det er fint at de uttrykker, fordi de må få vite om det sunne alternativet, som er å ta vare på kroppen og følelsene. Styre med hjertet, ta hensyn til kropp og ta i bruk kunnskap. Nå sier jeg til kroppen at den bare er nødt til å sulte fordi jeg vil være tynn, og så forsøker jeg å få den til å være litt mindre klagende ved å gi den varm te og tyggis:). Om jeg skulle la den få sine behov tilfredstilt ville det være å ta et steg utover, ta mer plass i verden. Jeg er redd jeg svært raskt ville bli dyttet tilbake. Mange tenker: "ikke tro du er noe". Mange er misunnelige, bare betrakter og tenker om en, og setter seg ikke inn i for å forstå. Det er ingen oppriktig interesse. Mest synsing, forutinntatthet og fordømmelse. Hvordan være i verden om den ikke favner meg?
Jeg visste den hadde mye makt da jeg var i den. Jeg antok 80%. I den kunne jeg ikke se noen frisk del før for et par måneder siden, eller noe sånt. Delen så lys og fri ut. Jeg tenkte da at jeg aldri kommer til å la den styre, fordi den var både langt borte og så liten i forhold til det jeg kalte meg. Begge deler er vel meg. Den ene redd og kontrollert. Den andre uredd og fri.
Jeg har tidligere kritisert at noen ser det anorektiske som en del utenfor seg selv, fordi jeg mener det er en del av en selv. Sannheten er at jeg aldri tidligere har tatt avstand til det syke. Jeg har aldri følt meg splittet som nå med to viljer, fordi jeg har vært helt på linje med anorektikertankene. Jeg hadde ikke trodd dette skulle være så vanskelig. Jeg trodde jeg var nærmest frisk og bare hadde et krydder av anoreksi på meg som fikk meg litt tynnere enn andre. Nå som jeg tenker å gjøre endringer i en ikke-destruktiv retning ser jeg hvor lite sunnhet det er i meg til å kjempe i den retning. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg lurer på om jeg skal få anorektikerdelen av meg til å holde munn ved å slutte å høre på den eller om jeg skal forsøke å spille på lag med den ved å se om den vil tilpasse seg.
Jeg husker at andre har sluttet å høre på den. Det er sterkt gjort!
I dag så jeg den i underdelen av meg som et svart skjelettspøkelse som forsøkte å forføre meg tilbake i sitt grep. Den grep etter meg med begge hender. Jeg var fortvilet over at jeg følte meg maktesløs og i dens makt. Jeg hadde ikke trodd jeg var så syk. Jeg har benektet det fordi jeg følte jeg hadde kontroll. Jeg har blitt sykere parallelt med vekttapet.
Da jeg den ene dagen (her om dagen) inntok 100 kalorier mer enn vanlig og neste dag skulle gå 10 minutter mindre enn vanlig, endte jeg med å innta det vanlige antall kalorier og spaserte 20 minutter ekstra dagen etter. Jeg føler meg som en mus i et bur der musa går i et hjul, rundt og rundt.
Jeg må få hele meg til å bli med på bestemmelsen. Ikke bare tenke at jeg bør veie mer, men akseptere at jeg må gjøre endringer og tåle å legge på meg. Jeg er ikke der. Jeg er livredd. Jeg vil ikke dø men jeg klarer ikke legge på meg heller. Jeg klarer ikke å ta de ekstra kaloriene om jeg tror de skal føre til vektoppgang. Vektoppgang er liksom ikke en mulighet tillatt for meg. Det er en stengt dør. Jeg trodde jeg skulle klare det ved å ta små skritt, men nå tør jeg ikke å ta museskritt heller, som å innta 50 kalorier mer daglig.
Kanskje dette bare er et steg tilbake og at jeg skal komme meg et skritt frem snart. Jeg vet ikke. Det er som om hodet mitt står fastspent i metall, som en revesaks. En tankestruktur som gjør at det å endre kroppen og kroppens retning blir en umulighet.
Jeg har ikke vært sikker på hva i meg som er anorektisk siden jeg var oppslukt, men det kommer tydeligere frem nå. Når jeg står i en situasjon der jeg vurderer å bryte reglene ser jeg forskjellen tydelig. Da er det den ene delen som sier "selvsagt skal du ikke det" mens den andre delen av meg ikke er tankestyrt, men vil følge det som er naturlig å gjøre.
Jeg har lurt på hvordan matinntaket styres når man er frisk. Som barn styrte mamma matinntaket mitt. Kroppens behov fikk ikke bestemme. Da hun sviktet var jeg tøylesløs, spiste usunt og la på meg.
Men så fikk jeg plutselig panikk og tok kontrollen over kroppen fordi jeg trodde plutselig man ikke kunne stole på kroppen og følelsene. grunnen til det var at Fetsund-mannen (grisen) sa at sex og kjærlighet var to forskjellige ting. Noe jeg hadde blandet. Det måtte bety at det ikke var kjærlighet jeg hadde følt! At jeg var blitt lurt av kroppen og følelsene. Det var det jeg trodde fordi jeg ikke kunne skille. På den åndelige side var det bra det skjedde, fordi det gjorde meg bevisst at det finnes en kjærlighet som er høyere enn eros-kjærligheten, men det er trist jeg ikke fikk høre av den samme mannen at kvinner blander og at det er fint. At det kalles eros-kjærlighet, men at det finnes en kjærlighet som er høyere. Men også at det finnes flere andre typer, og snakket om de, så jeg slapp å ta avstand til kroppen min og følelsene mine i troen på at de var løgnaktige.
Sannheten er vel at man kan stole på at kroppen vet hva den trenger. Hverken den eller følelser skal styre vår adferd, men vi skal tolke og legge til rette og tilfredstille behovene best mulig. Den andre fellen, på motsatt side av anoreksi, er såkalt "mindless eating". Det er å spise styrt av følelser og uten å være klar over hva en gjør før etter at maten er inntatt (og panikken kommer). Det er som å være besatt av følelsene og kanskje også å tro man er følelsene. Anorektikeren derimot er for mye klar over hvordan hun spiser, og tenker for mye på det. Som frisk er det nok meningen jeg skal spise til kroppen er mett og spise når jeg er sulten, men selv styre hva den skal få utfra hva jeg vet er best for den. Mange på veien til friskhet er redd de skal begynne å spise utfra følelsene og spise masse, og det er fint at de uttrykker, fordi de må få vite om det sunne alternativet, som er å ta vare på kroppen og følelsene. Styre med hjertet, ta hensyn til kropp og ta i bruk kunnskap. Nå sier jeg til kroppen at den bare er nødt til å sulte fordi jeg vil være tynn, og så forsøker jeg å få den til å være litt mindre klagende ved å gi den varm te og tyggis:). Om jeg skulle la den få sine behov tilfredstilt ville det være å ta et steg utover, ta mer plass i verden. Jeg er redd jeg svært raskt ville bli dyttet tilbake. Mange tenker: "ikke tro du er noe". Mange er misunnelige, bare betrakter og tenker om en, og setter seg ikke inn i for å forstå. Det er ingen oppriktig interesse. Mest synsing, forutinntatthet og fordømmelse. Hvordan være i verden om den ikke favner meg?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar