28.03.2012
Jeg hadde en heftig natt i natt, grein og grein og så meg selv fra englers synspunkt/utenfra, eller noe.
Jeg kan innrømme min greie først, så kan dere komme etter.
Da pappa forlot meg da jeg var ti og jeg opplevde mamma sviktet samtidig sto jeg alene, følte jeg.
Jeg ble veldig opptatt av mat, kropp, vekt, kalorier og trening for å ha noe å holde fast ved, for ikke å miste kontakten med meg selv i en stor kaotisk verden, ikke miste bakkekontakten, eller noe sånt:). Men ikke minst for å ha kontroll over mine følelser! Jeg var desperat av lengsel etter pappa som hadde vært min støtte og mitt kjærlighetsobjekt, sinna som fy på mamma for at hun var så svak og ikke kunne gi støtte etter at han dro. Han kom på besøk etter et år, da jeg var 11 og atter igjen da jeg var 12, så ble han borte til jeg var 16 og da han da så meg,"plutselig" med kvinnelige former, sto han bare og stirret nervøst på meg fra den andre enden av den store stua og ymtet et eller annet om at jeg hadde fått former. Det var alt. Jeg hadde aldri følt meg så ubekreftet noen gang, gikk helt ut av meg selv, m.a.o. jeg ble ute av meg og fortvilet. Og så hverken så eller hørte jeg fra han på flere år. Kroppen min hadde stått som et hinder mellom oss, opplevde jeg, siden han bare sto og stirret og ikke kunne komme nær meg. Den kvinnelige kroppen.
Dette kroppsfokuset mitt som støtte har vedvart helt til denne dag. Jeg har bestandig lent meg på mitt fokus på kropp etc. Ingen å gråte hos er andre ord, ingen å dele byrder med. Jeg så dette i natt da jeg ba til Gud om ett eller annet. Jeg så at jeg lengtet så innmari etter å klynge meg hengivent til en gammel mann der jeg jobber, en super trygg farsfigur. En mann som straks han så meg første gang viste meg omtanke. Jeg er ikke vant til sånt men har alltid lengtet etter en pappa eller kjæreste å være trygg hos, en som sto på min side og tok meg imot når jeg var trist.
Men, hvordan henger dette sammen med selvutvikling? Skal man ikke da være trygg i seg selv pga Gudshengivenhet? Er jeg helt på jordet om jeg skulle finne på å bli hengiven og finne trygghet hos en annen? Eller gjelder både og her også? Tipper det:)
Jeg har også funnet støtte i sigaretter. Hvor finner du trygghet? Jeg tror man kan finne trygghet i et jobbfokus også, for det er dette med å finne trygghet i en kaotisk verden. Det er ikke lett å holde Gudskontakten og ha tryggheten der samtidig som man er sammen med mennesker, selv om det er noe jeg har lest nonner klarer etter en stund idet meditasjon går over i kontemplasjon. Gud, jeg føler jeg har kommet så innmari kort på vegen siden jeg ønsker å støtte meg til et annet menneske og være helt hengiven og som borte i den andre. Jeg har lyst til å bare skrike og krype inn i et fang og bli der.
--
På kvelden skjønte jeg det:
Tenkte litt igår, lurte på hvordan å gå fra å støtte seg på mitt ytre fokus (kropp etc) til Gud. Jeg så først ingen bro eller noe, men så så jeg at det å hengi seg til Gud mens man er i verden vil i praksis si å hengi seg i kjærligheten man har for andre mennesker. Så det skal være min nye trygghet, fokus og støtte, kjærligheten. Jeg har også satt opp en plan der jeg begynner å spise det som er sunt, variert mat, utfra fornuften, som for å ta vare på kroppen, fremfor å spise kresent kun det jeg har lyst på. Fordi jeg vil ikke at min smak skal ta overhånd for hva som er fornuftig. Jeg er veldig glad og fornøyd idag med mitt endrede fokus.
Jeg hadde besøk i drøm i natt. Ei ung dame kom ned fra himmelen eller den åndelige verdenen hun levde i bare for å fortelle meg at der hun var var Gud tilstede hele tiden. Dette sa hun med et smil liksom for å betrygge meg.
Jeg hadde en heftig natt i natt, grein og grein og så meg selv fra englers synspunkt/utenfra, eller noe.
Jeg kan innrømme min greie først, så kan dere komme etter.
Da pappa forlot meg da jeg var ti og jeg opplevde mamma sviktet samtidig sto jeg alene, følte jeg.
Jeg ble veldig opptatt av mat, kropp, vekt, kalorier og trening for å ha noe å holde fast ved, for ikke å miste kontakten med meg selv i en stor kaotisk verden, ikke miste bakkekontakten, eller noe sånt:). Men ikke minst for å ha kontroll over mine følelser! Jeg var desperat av lengsel etter pappa som hadde vært min støtte og mitt kjærlighetsobjekt, sinna som fy på mamma for at hun var så svak og ikke kunne gi støtte etter at han dro. Han kom på besøk etter et år, da jeg var 11 og atter igjen da jeg var 12, så ble han borte til jeg var 16 og da han da så meg,"plutselig" med kvinnelige former, sto han bare og stirret nervøst på meg fra den andre enden av den store stua og ymtet et eller annet om at jeg hadde fått former. Det var alt. Jeg hadde aldri følt meg så ubekreftet noen gang, gikk helt ut av meg selv, m.a.o. jeg ble ute av meg og fortvilet. Og så hverken så eller hørte jeg fra han på flere år. Kroppen min hadde stått som et hinder mellom oss, opplevde jeg, siden han bare sto og stirret og ikke kunne komme nær meg. Den kvinnelige kroppen.
Dette kroppsfokuset mitt som støtte har vedvart helt til denne dag. Jeg har bestandig lent meg på mitt fokus på kropp etc. Ingen å gråte hos er andre ord, ingen å dele byrder med. Jeg så dette i natt da jeg ba til Gud om ett eller annet. Jeg så at jeg lengtet så innmari etter å klynge meg hengivent til en gammel mann der jeg jobber, en super trygg farsfigur. En mann som straks han så meg første gang viste meg omtanke. Jeg er ikke vant til sånt men har alltid lengtet etter en pappa eller kjæreste å være trygg hos, en som sto på min side og tok meg imot når jeg var trist.
Men, hvordan henger dette sammen med selvutvikling? Skal man ikke da være trygg i seg selv pga Gudshengivenhet? Er jeg helt på jordet om jeg skulle finne på å bli hengiven og finne trygghet hos en annen? Eller gjelder både og her også? Tipper det:)
Jeg har også funnet støtte i sigaretter. Hvor finner du trygghet? Jeg tror man kan finne trygghet i et jobbfokus også, for det er dette med å finne trygghet i en kaotisk verden. Det er ikke lett å holde Gudskontakten og ha tryggheten der samtidig som man er sammen med mennesker, selv om det er noe jeg har lest nonner klarer etter en stund idet meditasjon går over i kontemplasjon. Gud, jeg føler jeg har kommet så innmari kort på vegen siden jeg ønsker å støtte meg til et annet menneske og være helt hengiven og som borte i den andre. Jeg har lyst til å bare skrike og krype inn i et fang og bli der.
--
På kvelden skjønte jeg det:
Tenkte litt igår, lurte på hvordan å gå fra å støtte seg på mitt ytre fokus (kropp etc) til Gud. Jeg så først ingen bro eller noe, men så så jeg at det å hengi seg til Gud mens man er i verden vil i praksis si å hengi seg i kjærligheten man har for andre mennesker. Så det skal være min nye trygghet, fokus og støtte, kjærligheten. Jeg har også satt opp en plan der jeg begynner å spise det som er sunt, variert mat, utfra fornuften, som for å ta vare på kroppen, fremfor å spise kresent kun det jeg har lyst på. Fordi jeg vil ikke at min smak skal ta overhånd for hva som er fornuftig. Jeg er veldig glad og fornøyd idag med mitt endrede fokus.
Jeg hadde besøk i drøm i natt. Ei ung dame kom ned fra himmelen eller den åndelige verdenen hun levde i bare for å fortelle meg at der hun var var Gud tilstede hele tiden. Dette sa hun med et smil liksom for å betrygge meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar