09.12.2011
Jeg skulle gjerne snakket med noen. Siden jeg ikke har det er det fint å ha en blogg. Jeg har skjønt at jeg må spise mer, gjøre noe for å ikke å gå ned mer i vekt. Egentlig bør jeg gå opp en del. Ale rundt meg maser om det og det synes at jeg er anorektisk nå. Det er litt kjipt vite når jeg er ute blant folk, at noen tenker: hun der er anorektisk.
Jeg har funnet en måte å vri meg unna frykten for å spise mer enn 1300 kcal på. Jeg har sagt til meg selv at istedenfor å bli redd for å legge på meg hvis jeg har fått i meg mer enn 1300 utsetter jeg det å reagere til det er en reell grunn, til jeg faktisk ser at jeg har lagt på meg for mye. Det skal nok litt mer til en den innsatsen jeg nå tør legge til, som er mellom 200-500 kcal mer om dagen. Mest av alt er det viktig å stanse nedgangen. Da må jeg nok opp i 1700 i hvert fall. En annen måte kunne være å gå mindre enn det jeg gjør, som er 80 min daglig. Det tenkte jeg i dag siden jeg var syk og det var slapsevær og glatt å gå, men det ble med tanken. Vaner/tvangshandlinger er fryktsomt å vende.
Jeg er hele tiden syk av forkjølelse vinterhalvåret. Noe jeg kan innrømme kan skyldes underernæring nå. Det svekker immunsystemet. Jeg er ikke komfortabel med å spise mer, det er jo helt sprøtt å skulle fetes opp når jeg bestandig har ønsket å gå ned i vekt. Jeg vil egentlig ikke fetes opp, æsj, jeg er i et dilemma og jeg liker det ikke. Jeg orker ikke trene heller fordi jeg er syk hele tiden. Motivasjonen er også borte. Jeg trente for å gå ned i vekt, men fant ut at bare spaserturer holder meg tynn også, så da gidder jeg ikke annet.
Før likte jeg speilbildet mitt. Jeg har helfigurspeil på badet. Nå blir jeg skremt hver morgen fordi jeg er så tynn. Og vil gjemme meg så ikke sønnen min ser meg. En dag sa han: jeg liker deg selv om du er skjelett. Heldigvis mente han ikke det jeg fryktet men at han elsket meg selv om jeg ble død.
Jeg trodde ikke jeg var skikkelig anorektisk, men når jeg datt nedenfor en viss vekt, det var vel da jeg passerte 48 kg, så bare ble jeg faststivna, liksom. Jeg prøver å følge fornuften litt nå selv om den er fjernt fra hva jeg føler meg som. Fornuften er liksom utenfor meg, mens jeg har behov for å bruke kroppen som verktøy i en forsvars-strategi mot kritikk, for ikke bli så stor siden verden ikke gir meg plass, for å heve meg over det fysiske etc. Jeg kan fortelle noe. Før da jeg prøvde å gå ned i vekt og veide 54 merket jeg at jeg hadde en tendens til å spise litt mer enn ytterst nødvendig og at det skyldes en biologisk frykt for å dø. Det var en forsikringsmekanisme som var i gang. da jeg avslørte den klarte jeg også å heve meg over den sånn at frykten for å dø på biologisk grunnlag forsvant. Det var en seier for meg. Og det er noe av det anoreksi handler om for meg ; å overvinne det fysiske, det lave i oss og være fri til å velge kun blant det guddommelige. Å dø er da heller ikke så farlig fordi man samtidig arbeider med å bygge opp en evig sjel. Om man rekker å bygge opp denne innen man dør er det vellykket. Jeg er ambisiøs i det henseende og det er kanskje ikke slike tanker og mål man forventer av en mor til en gutt på bare 5, men sånn er det. Jeg skal oppnå så meget frihet som mulig, rydde unna hindringer. Om man fysisk dør hever man seg jo også over det fysiske. Det er dog dumt å gjøre det så bokstavelig, men heller passe på å gjøre det på immaterielt vis. Jeg elsker å sove:)
Når jeg ser på damer med store pupper tenker jeg at det er det siste jeg vil ha. Jeg vil ikke være eller ha noe der kun til andre å ta. Derfor også misliker jeg stor kropp og har det gøy når menn går bak meg og ikke finner noen rompe på meg. Ingenting å begjære, ingenting å ta. Jeg går da trygg.
Jeg er bare lei meg, jeg. Nå som jeg har løsrevet meg fra pappa og ikke har han å tenke på og savne merker jeg hvor tomt livet mitt er, tomt for mennesker. Jeg bryr meg plutselig om det faktumet, noe jeg ikke gjorde før. Da var det greit å være alene, jeg hadde savnet. En åpning for et bedre liv kanskje? På IKS er det jenter å prate med, det er fint, så om jeg klarer å få meg ned dit er det supert. Jeg har sagt jeg vil jobbe der en god del, men så blir jeg redd jeg ikke klarer å innfri dagen etter. Jeg fikser ikke at det forventes at jeg skal komme. Jeg orker ikke byrden. Rart kanskje? Men det er vel fordi jeg ikke har overskuddet som trengs mer enn en gang i mellom, tror jeg.
Jeg skulle gjerne snakket med noen. Siden jeg ikke har det er det fint å ha en blogg. Jeg har skjønt at jeg må spise mer, gjøre noe for å ikke å gå ned mer i vekt. Egentlig bør jeg gå opp en del. Ale rundt meg maser om det og det synes at jeg er anorektisk nå. Det er litt kjipt vite når jeg er ute blant folk, at noen tenker: hun der er anorektisk.
Jeg har funnet en måte å vri meg unna frykten for å spise mer enn 1300 kcal på. Jeg har sagt til meg selv at istedenfor å bli redd for å legge på meg hvis jeg har fått i meg mer enn 1300 utsetter jeg det å reagere til det er en reell grunn, til jeg faktisk ser at jeg har lagt på meg for mye. Det skal nok litt mer til en den innsatsen jeg nå tør legge til, som er mellom 200-500 kcal mer om dagen. Mest av alt er det viktig å stanse nedgangen. Da må jeg nok opp i 1700 i hvert fall. En annen måte kunne være å gå mindre enn det jeg gjør, som er 80 min daglig. Det tenkte jeg i dag siden jeg var syk og det var slapsevær og glatt å gå, men det ble med tanken. Vaner/tvangshandlinger er fryktsomt å vende.
Jeg er hele tiden syk av forkjølelse vinterhalvåret. Noe jeg kan innrømme kan skyldes underernæring nå. Det svekker immunsystemet. Jeg er ikke komfortabel med å spise mer, det er jo helt sprøtt å skulle fetes opp når jeg bestandig har ønsket å gå ned i vekt. Jeg vil egentlig ikke fetes opp, æsj, jeg er i et dilemma og jeg liker det ikke. Jeg orker ikke trene heller fordi jeg er syk hele tiden. Motivasjonen er også borte. Jeg trente for å gå ned i vekt, men fant ut at bare spaserturer holder meg tynn også, så da gidder jeg ikke annet.
Før likte jeg speilbildet mitt. Jeg har helfigurspeil på badet. Nå blir jeg skremt hver morgen fordi jeg er så tynn. Og vil gjemme meg så ikke sønnen min ser meg. En dag sa han: jeg liker deg selv om du er skjelett. Heldigvis mente han ikke det jeg fryktet men at han elsket meg selv om jeg ble død.
Jeg trodde ikke jeg var skikkelig anorektisk, men når jeg datt nedenfor en viss vekt, det var vel da jeg passerte 48 kg, så bare ble jeg faststivna, liksom. Jeg prøver å følge fornuften litt nå selv om den er fjernt fra hva jeg føler meg som. Fornuften er liksom utenfor meg, mens jeg har behov for å bruke kroppen som verktøy i en forsvars-strategi mot kritikk, for ikke bli så stor siden verden ikke gir meg plass, for å heve meg over det fysiske etc. Jeg kan fortelle noe. Før da jeg prøvde å gå ned i vekt og veide 54 merket jeg at jeg hadde en tendens til å spise litt mer enn ytterst nødvendig og at det skyldes en biologisk frykt for å dø. Det var en forsikringsmekanisme som var i gang. da jeg avslørte den klarte jeg også å heve meg over den sånn at frykten for å dø på biologisk grunnlag forsvant. Det var en seier for meg. Og det er noe av det anoreksi handler om for meg ; å overvinne det fysiske, det lave i oss og være fri til å velge kun blant det guddommelige. Å dø er da heller ikke så farlig fordi man samtidig arbeider med å bygge opp en evig sjel. Om man rekker å bygge opp denne innen man dør er det vellykket. Jeg er ambisiøs i det henseende og det er kanskje ikke slike tanker og mål man forventer av en mor til en gutt på bare 5, men sånn er det. Jeg skal oppnå så meget frihet som mulig, rydde unna hindringer. Om man fysisk dør hever man seg jo også over det fysiske. Det er dog dumt å gjøre det så bokstavelig, men heller passe på å gjøre det på immaterielt vis. Jeg elsker å sove:)
Når jeg ser på damer med store pupper tenker jeg at det er det siste jeg vil ha. Jeg vil ikke være eller ha noe der kun til andre å ta. Derfor også misliker jeg stor kropp og har det gøy når menn går bak meg og ikke finner noen rompe på meg. Ingenting å begjære, ingenting å ta. Jeg går da trygg.
Jeg er bare lei meg, jeg. Nå som jeg har løsrevet meg fra pappa og ikke har han å tenke på og savne merker jeg hvor tomt livet mitt er, tomt for mennesker. Jeg bryr meg plutselig om det faktumet, noe jeg ikke gjorde før. Da var det greit å være alene, jeg hadde savnet. En åpning for et bedre liv kanskje? På IKS er det jenter å prate med, det er fint, så om jeg klarer å få meg ned dit er det supert. Jeg har sagt jeg vil jobbe der en god del, men så blir jeg redd jeg ikke klarer å innfri dagen etter. Jeg fikser ikke at det forventes at jeg skal komme. Jeg orker ikke byrden. Rart kanskje? Men det er vel fordi jeg ikke har overskuddet som trengs mer enn en gang i mellom, tror jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar