10.10.2011
Akupunkturbehandlingen fikser meg bak min kontroll, fra innsiden. Bak min rygg så jeg ikke ser det. Da jeg oppdaget det ble jeg redd, for jeg tenkte konsekvensen kunne bli at jeg begynte å oppføre meg annerledes enn jeg ville. Hm, jammen har det ikke skjedd. Jeg blåser i å være føyelig, snill og lavmælt, og i dag spiste jeg kjøttkake. Jeg har ikke rørt oksekjøtt på 20 år. Plutselig fikk jeg lyst på det og så ikke på det som urent mer, plutselig. Og jeg liker plutselig lilla igjen. En farge jeg har hatet i 15 år.
Noe har jeg oversikt over. Jeg er med når blokkeringer oppløses. Og folkens; jeg liker å være tynn, så slutt å snakk om det!! Det er å være liten i psykisk betydning jeg ikke liker.
Det rare er at jeg ikke har noe imot forandringen, og det skyldes selvsagt at det føles rett og det føles som meg, noe naturlig. Jeg følger ikke lenger en oppkonstruert mal som er umenneskelig og ja, anorektisk, for å si det enkelt. Jeg glir ut av nevrosen. Jeg så et bilde som viste hva akupunkturen gjorde med meg. Den trakk proppen ut av badekaret. Jeg er liksom ikke lenger innenfor et lukket system, avsondret fra andre i min "jeg kan ikke være som andre, menneskelig, være ubehersket, sint, gjøre som jeg selv vil og har lyst til etc". Jeg har også sett bilde av:
Jorda bombes
og jeg brenner.
Himmelens mørke skyer lyner.
Lyserosa blomster visner
mens gule små synker ned i jorden.
Jeg står på sletten i stormvinden.
Jeg møter motstand når jeg sier hva jeg vil og jeg møter kritikk for at jeg sier ifra og er mer oppfarende. Men det måtte jo komme siden det er en grunn til at jeg har oppført meg annerledes tidligere. Jeg er en temperamentsfull person og jeg er sta, og nå er det nok. Jeg vil ikke være annerledes mer. Jeg vil ikke oppta bare en liten plass mer. Folk får bare kritisere, klage og snakke bak min rygg fordi de kan høre meg rope, grine og synge, og fordi jeg gjør det jeg har lyst til.
Jeg vil heller leve alene fordi andre avviser meg enn fordi jeg selv avviser meg før andre rekker gjøre det, og i mellomtiden legger bånd på meg i redsel for kritikk og avvisning. Jeg vet noen liker de som viser følelser også, og det samme gjør jeg. Det er trygt å vite hva andre føler og tenker, har lyst til og mener. Jeg fikser ikke å forholde meg til lukkede mennesker med hemmeligheter. At andre finner det mer trygt å la ting være under teppet får være deres sak som jeg ikke må la få styre meg. Jeg lar engler være engler. Roboter være roboter. Og dukker være dukker. Jomfru Maria skal få være seg selv, og så kan hun påvirke meg istedenfor at jeg skal prøve å bli lik henne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar