Å velge en spiseforstyrrelse.

29.12.2012

"Man velger ikke en spiseforstyrrelse" sier mange som har hatt det, har det eller behandler det. Det en myte for meg fordi det stemmer ikke i mitt tilfelle. Jeg tror andre kan ha glemt det. Jeg husker hvordan det hele begynte. Jeg husker jeg tok et bevisst skritt inn i det, som inn i en ny verden.

Å bli anorektiker for meg var å tre inn i min indre verden. Det var å isolere meg fra den ytre der jeg opplevde et krav jeg ikke kunne oppfylle. Nemlig det at mennesker forventet at det jeg følte måtte være knyttet opp mot en opplevelse av noe i den ytre verden. At følelser bestandig var utløst av en ytre årsak, noe jeg følte ikke stemte for meg. Jeg kunne være glad i kun mitt eget selskap og behøvde ikke å gjøre noe spesielt for å føle glede. Jeg kunne ha det fint fordi jeg tok vare på meg selv enkelt og greit.

Da en fyr jeg hadde hengt en del sammen med traff meg alene på gata og lurte på hva jeg var glad for (han spurte ikke det direkte, men det var slik jeg tolket det) og jeg ikke kunne forklare det med en spesiell hendelse, følte jeg meg dum og utafor fordi jeg ikke hadde en forklaring vedrørende et ytre fenomen.

Akkurat da var jeg få meter fra et bibliotek. Der inne fant jeg da en bok om ei jente med anoreksi. Jeg tror det var "Evelyn spøkelse". Jeg hadde aldri lest om lignende tidligere, men boka fasinerte meg der den beskrev hennes opplevelser av å være alene og ett med (den stille) naturen (fordi hun tydeligvis hadde et indre liv, en indre følelse, og frihet i forhold til den ytre verden). Det var akkurat hva jeg søkte og var klar for å velge som en slags livsvei. Da var jeg omkring 17 år, tror jeg.

Jeg la også merke til hvor fanget jeg følte meg når andre, og spesielt mamma, trodde jeg reagerte på det jeg hadde blikket vendt mot når jeg plutselig fikk et følelsesuttrykk. Det var så slitsomt å måtte forsvare følelsene mine bestandig og bli oppfattet som underlig bare fordi jeg reagerte på tankene mine. Nå er det ikke noe problem å forklare hvilke tanker jeg reagerer på, men den gangen var det å gi uttrykk for følelser ikke noe jeg gjorde med letthet. Jeg hadde dessuten ikke erfart å høre andre (les : foreldrene mine) gjøre det. Jeg hadde ikke opparbeidet nok distanse og frihet i forhold til tanker og følelser ennå.

Refleksjonsevnen ble trådt i kraft i trinn 1 inn i min indre verden, men jeg var ikke trygg nok til å ta den i bruk sammen med andre, fordi jeg var flasket opp med kritikk og negativitet, og hvis jeg gav uttrykk for meninene mine ble de enten ikke hørt (av pappa) eller såvidt oppfattet og avfeid (av mamma). Så jeg ble istedet bare dratt ut av mitt indre fordi det irriterte meg at andre ikke skjønte at det var bare noe i mitt indre jeg reagerte på.
Jeg husker at ei lo fordi hun trodde jeg reagerte på noe i det ytre som hun mente ikke var verdt å reagere på, bare fordi jeg hadde blikket i retning av denne tingen da jeg hadde en følelse pga tanke.

Jeg følte meg fanget av mennesker som forventet at jeg alltid skulle forsvare/forklare hva jeg følte. Jeg hatet å ikke føle meg fri til å ha et indre liv. Jeg mislikte at folk måtte snakke og kreve min oppmerksomhet uten stans så jeg ikke fikk lytte til egne tanker også. At de krevde hele meg. Og at mange bråkte med bilene sine så jeg ikke klarte å høre tankene mine når jeg var på utsiden av de, og at de hadde på radioen så jeg ikke hørte de når jeg var på innsiden av de.

Og mennesker stirret som om jeg befant meg på overflaten! Jeg var svak for å oppfylle andres forventninger og opplevde det som en interessekonflikt. Skal jeg vende meg ut og være imøtekommende eller skal jeg gjøre som jeg vil?

Derfor isolerte jeg meg. Jeg ville være i fred til å føle og tenke og slippe å forsvare meg hele tiden. Derfor begynte livsprosjektet anoreksi. Det ytre var mindre viktig fordi jeg var ikke kroppen min slik jeg oppfattet at andre trodde jeg var. Jeg tok en bevisst avstand til troen på at jeg var kroppen min. (Jeg hadde tidligere mange opplevelser av menn som betraktet meg som et hult sexobjekt. T.o.m. pappa tok avstand til meg da han plutselig så jeg hadde fått former på kroppen som 16-åring. Han ble målløs. Han ville ikke nærme seg, selv etter å ha vært borte i årevis. Han sa bare at jeg hadde fått former og stirret på de fra den andre siden av rommet. Jeg følte meg som en dust. Jeg gikk ut av kroppen min, husker jeg. Mistet kontakten med nettop de følelser han glemte jeg hadde.)

Nettop fordi jeg knytter anoreksi sammen med en tilflukt og dragning til den indre verden har jeg vært fasinert av de såkalt hellige anorektikerne. Fortidens anorektikere. De som ofret det ytre i sin søken etter det hellige, sanne, rene og vakre. Å kontrollere sitt begjær og å holde grådigheten i sjakk regner jeg med også for dem var et ledd i utviklingen av dyder som ydmykhet, gavmildhet, frihet og takknemlighet. Det har ihvertfall vært det for meg. Å være anorektiker har handlet om å bli herre over kroppen sin, om å selv bestemme over den. Ved å beherske dyret i seg beviser man at man ikke er dyret. Ved å kontrollere kroppen beviser man at man ikke er den, men hevet over den.

Så hvor sykt er det å være anorektiker da? For meg ble det sykt idet jeg brukte det som sultestreik for å oppnå å bli sett av andre for mer enn bare en kropp. (Når jeg opplevde at andre ikke ville ta meg på alvor.) Fordi det å være avhengig av andre vitner om en svakhet er det på en måte litt sykt. Men det er mange som er avhengige av andre, og manipulasjon kan foregå på forskjellige måter. Blir de kalt syke av den grunn? Ja noen får kanskje en diagnose som avhengig -eller narsisisstisk personlighetsforstyrrelse:).

(Jeg har selv fått diagnosen engstelig personlighetsforstyrrelse, men psykologen som gav meg den innrømte til slutt at trekkene som er så ekstreme at de går inn under den diagnosen kunne være knyttet til diagnosen anoreksi bare. Jeg var fornøyd da jeg omsider fikk den diagnosen fordi da følte jeg at jeg var blitt forstått korrekt.

Har det funket å bli anorektisk? Ja. For meg har det vært et viktig ledd i erobringen av min indre verden og frihet. For meg har det vært en livsveg.