08.11.2013
Av pappa ble jeg som barn kvalt. Stumpet i gulvet som sigaretter.
Han tok min vilje, min ild, og jeg levde som en redd unge på utsiden av kroppen,
klar til å lystre hans ordre, fremtredende for å ta imot mine foreldres følelser,
de ikke kunne stå ved.
Frykt er en følelse som ikke anerkjennes på lik linje med glede, sorg og sinne.
Nei, frykt skal man bekjempe. Men hva gjør menneskene? Pga frykt søker de tilflukt
i arbeid, rusmisbruk og spiseforstyrrelser. Frykt for avvisningen av seg selv
som mennesker med følelser. Vant til at alle barn blir ertet, kalt pingle, pyse eller reddhare om de gir uttrykk for frykt. Like ille som å bli kalt baby når en trengte å grine. Alle lærer fort å tøffe seg ved å utmerke seg på et eller annet vis, for å distrahere folk så de ikke angriper det følsomme.
Ved fortrengningen av frykt blir vi forkvaklede individer. Redde mens vi skjuler det
med tilflukt i tankekonstruksjoner eller i noe å konsumere. Frykt er ikke godtatt som følelse. Den skal bekjempes som om den var en drage. Man blir applaudert for om man hopper i fallskjerm ved høydeskrekk. Det forventes at man vil forsøke å hoppe fra ti meter' n for å overkomme vannskrekk.
Jesus banket på hjertedøra mi i går kveld i form av min sønns ord. Han sa: men jeg vil ikke overkomme frykten, jeg vil bare ikke gjøre det jeg er redd for. Jeg hadde aldri hørt noe lignende.
Jeg var hjernevasket og tenkte bare at ved frykt skal man forsøke å overkomme den, noe annet var utenkelig for meg. Det var også derfor jeg ble provosert når noen kom til meg med sin redsel. Jeg har ikke lært at man da skal akseptere og berolige. Jeg har kun lært at frykten skal bekjempes. Så jeg møtte de med sinne og ba de gjøre det de fryktet å gjøre, mens jeg følte et press jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle takle bedre. Jeg har ikke respektert andres redsel.
At sønnen min velger å være redd og står for det å ikke ville forsøke å overkomme frykten er noe jeg kan respektere. Jeg visste ikke at det var mulig å velge en gang! Jeg fikk virkelig noe å tenke på i natt. Og magen spant så utrolig fort. Så fort at det var helt umulig å sove. Så ba jeg til Gud: "Finnes det noe som fjerner vanskeligheter uten Gud? Lovet være Gud, Han er Gud. Alle er Hans tjenere og holder fast ved Hans bud." Om og om igjen. Da skjedde det noe (som det alltid gjør når jeg ber den bønnen). Jeg grein og grein, og grein og grein. Jeg kom bakenfor den voksne forkvaklede meg, bak spiseforstyrrelsen og all staffasjen man har som voksen, tilbake til meg selv som barn omkring min sønns alder. Jeg så hvor oppkonstruert vi voksne lager våre liv pga redsel. I frykt for avvisning. Jeg sovnet ikke før klokka var 04:00.
Jeg har hatt to saker jeg har jobbet med i frykt. Den første var at jeg ville bevise at jeg ikke var dum som jeg ble kalt som 16-åring av en fyr som mente alle som ikke stemte Fremskrittspartiet var dumme. Sak nr 2 var å ikke være tykk, fordi da ble jeg sett på med misbilligelse og tatt avstand til av foreldrene mine. Dette har drevet meg i livet. Det er sykt. Det er trist. Det er veldig oppkonstruert.
Jeg vil være som et barn, følsomt og mottakelig. Jeg vil være som en voksen også, som står for dette barnet og kan si at det er fint som det er. Naturlig. Ikke perfekt som et blankpusset speil, men som en levende skapning. Sønnen min er min lille Jesus. Han helbreder meg med sin væren. Han viser meg vegen tilbake til Guds favn. Det er meget betydeligere enn å mestre å sparke fotball like bra som guttene som sparker fotball på fritida.
Av pappa ble jeg som barn kvalt. Stumpet i gulvet som sigaretter.
Han tok min vilje, min ild, og jeg levde som en redd unge på utsiden av kroppen,
klar til å lystre hans ordre, fremtredende for å ta imot mine foreldres følelser,
de ikke kunne stå ved.
Frykt er en følelse som ikke anerkjennes på lik linje med glede, sorg og sinne.
Nei, frykt skal man bekjempe. Men hva gjør menneskene? Pga frykt søker de tilflukt
i arbeid, rusmisbruk og spiseforstyrrelser. Frykt for avvisningen av seg selv
som mennesker med følelser. Vant til at alle barn blir ertet, kalt pingle, pyse eller reddhare om de gir uttrykk for frykt. Like ille som å bli kalt baby når en trengte å grine. Alle lærer fort å tøffe seg ved å utmerke seg på et eller annet vis, for å distrahere folk så de ikke angriper det følsomme.
Ved fortrengningen av frykt blir vi forkvaklede individer. Redde mens vi skjuler det
med tilflukt i tankekonstruksjoner eller i noe å konsumere. Frykt er ikke godtatt som følelse. Den skal bekjempes som om den var en drage. Man blir applaudert for om man hopper i fallskjerm ved høydeskrekk. Det forventes at man vil forsøke å hoppe fra ti meter' n for å overkomme vannskrekk.
Jesus banket på hjertedøra mi i går kveld i form av min sønns ord. Han sa: men jeg vil ikke overkomme frykten, jeg vil bare ikke gjøre det jeg er redd for. Jeg hadde aldri hørt noe lignende.
Jeg var hjernevasket og tenkte bare at ved frykt skal man forsøke å overkomme den, noe annet var utenkelig for meg. Det var også derfor jeg ble provosert når noen kom til meg med sin redsel. Jeg har ikke lært at man da skal akseptere og berolige. Jeg har kun lært at frykten skal bekjempes. Så jeg møtte de med sinne og ba de gjøre det de fryktet å gjøre, mens jeg følte et press jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle takle bedre. Jeg har ikke respektert andres redsel.
At sønnen min velger å være redd og står for det å ikke ville forsøke å overkomme frykten er noe jeg kan respektere. Jeg visste ikke at det var mulig å velge en gang! Jeg fikk virkelig noe å tenke på i natt. Og magen spant så utrolig fort. Så fort at det var helt umulig å sove. Så ba jeg til Gud: "Finnes det noe som fjerner vanskeligheter uten Gud? Lovet være Gud, Han er Gud. Alle er Hans tjenere og holder fast ved Hans bud." Om og om igjen. Da skjedde det noe (som det alltid gjør når jeg ber den bønnen). Jeg grein og grein, og grein og grein. Jeg kom bakenfor den voksne forkvaklede meg, bak spiseforstyrrelsen og all staffasjen man har som voksen, tilbake til meg selv som barn omkring min sønns alder. Jeg så hvor oppkonstruert vi voksne lager våre liv pga redsel. I frykt for avvisning. Jeg sovnet ikke før klokka var 04:00.
Jeg har hatt to saker jeg har jobbet med i frykt. Den første var at jeg ville bevise at jeg ikke var dum som jeg ble kalt som 16-åring av en fyr som mente alle som ikke stemte Fremskrittspartiet var dumme. Sak nr 2 var å ikke være tykk, fordi da ble jeg sett på med misbilligelse og tatt avstand til av foreldrene mine. Dette har drevet meg i livet. Det er sykt. Det er trist. Det er veldig oppkonstruert.
Jeg vil være som et barn, følsomt og mottakelig. Jeg vil være som en voksen også, som står for dette barnet og kan si at det er fint som det er. Naturlig. Ikke perfekt som et blankpusset speil, men som en levende skapning. Sønnen min er min lille Jesus. Han helbreder meg med sin væren. Han viser meg vegen tilbake til Guds favn. Det er meget betydeligere enn å mestre å sparke fotball like bra som guttene som sparker fotball på fritida.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar