Anorektikerens plass i samfunnet.

03.02.2013

Anorektikeren speiler samfunnets ideal og hun er en personlighetstype som tar alt alvorlig. Hun tar på alvor at noen mennesker ser ned på de fete og beundrer de slanke. Hun tar på alvor at noen betrakter kvinner som objekter. De fleste har fått erfare dette på en grensesprengende måte, da blir det trygt å se ut som et barn uten noe å ta i. Hun er for sårbar til å møte forakt så å være tynn blir nødvendig.

Hvorfor forakter noen de som trøstespiser? Er det fordi de ubevisst er redd for at uten noen å få trøst av, uten noen som bryr seg, ville også de ha tydd til mat eller rus for trygghet? Er de redd denne mest begredelige tilstand av å begrave seg selv levende og på den måten umuliggjøre oppfattelse av lyspunkt?

Hvorfor beundrer noen de tynne? Er det selvbeherskelsen, beskjedenheten og den ikke-eksisterende grådigheten som er grunnen? Er det at hun minner om en overjordisk skapning som ikke har dyriske følelser som sinne, frykt og sjalusi og som ikke trenger noe men bare ønsker å gi fra seg noe vakkert? Hvorfor kalles anorektikeren syk når hun prøver å oppnå idealet?


Når anorektikeren går så langt at hun ser utmagret ut foraktes hun av materialistene som ikke forstår vitsen med å ikke unne seg verdens goder. Hun viser at følgen av å leve etter idealet er døden. Det er et liv som en helgen, full av lidelse, streben etter å heve seg over følelser og behov og villigheten til å ofre seg for noe større. Lista er satt for høyt, men det var ikke anorektikeren som satte den der. Det er en liste som er kollektivt bestemt å stå der den står.

Anorektikeren er isolert men likevel en del av fellesskapet det er umulig å ignorere. Hun hører hjemme i overflodssamfunnet der mange går til motsatte ytterlighet og overkonsumerer. Hun skaper balanse.