27.01.2014
Jeg vet jeg skulle ha skrevet, men jeg sitter fast. Jeg kommer ingen vei. Er så usikker. Lurer på om jeg virkelig har anorexi og trenger å gå opp i vekt eller ikke. Er ikke overbevist ennå. Derfor følger jeg fortsatt min gamle rutine. Men jeg kan innrømme at jeg er sliten av det, og lei, men ser ingen grunn til å slutte. Jeg har ikke klart å spise mer selv om jeg har begynt å trene. Jeg er litt nedfor, og grinete når jeg har sovet for lite, som er vanlig. Jeg tenker at jeg ikke har grunn til å være sliten av annen grunn enn søvnmangel siden jeg inntar 1500 kcal pr dag. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke er større når jeg inntar så mye. Er lavkarbo virkelig så effektivt?
Sønnen min sa igår kveld at jeg nesten aldri lo. Det gikk innpå meg. Jeg tenkte at jeg kanskje ikke var bra nok for han som mor, noe som skremmer meg og får meg til å lure på om jeg bare burde dra min veg. Men jeg vet at det er visse sider ved meg han trenger, og det er for han jeg lever nå. Jeg må støtte han, fordi ingen andre gjør det, og jeg må fortelle at mye av det faren sier er tøys, og fortelle mitt syn på saker. Og jeg må vise forståelse og trøste, fordi ingen andre gjør det heller.
Men akkurat fordi jeg lever for han bare, og ikke for meg selv, liker jeg ikke livet mitt nok til å være glad. Jeg bare venter på at jeg kan flytte tilbake til der jeg kom fra. Til skogen som er mitt hjem, som tar imot meg. Den skogen som er her er ukoselig, så selv om jeg bor rett ved den unngår jeg å gå i den unntatt en sjelden gang. Sønnen min liker skogen, så det hender vi går på oppdagelsesferd eller skattejakt der om sommeren.
Jeg må vente med å flytte til han kan ta transport selv. Da får han være hos meg i helgene istedenfor ukedagene. Jeg er redd det blir katastrofe, fordi jeg føler at han trenger meg mer enn faren. Så jo lenger jeg venter, jo bedre, eller at han skulle foretrekke å bo hos faren mer enn hos meg. Jeg vil ikke føle at jeg svikter eller at vi kommer lenger fra hverandre psykisk. Jo større han er, jo mer uavhengig er han av faren og kan ha det bedre boende hos han, komme og gå som han vil. Jeg tror ikke jeg kan flytte før om 4 år. Sønnen min er lite selvstendig for alderen. Han liker ikke å gjøre ting selv og har aldri gjort det. Han er for utålmodig. (Det tar lenger tid når han gjør ting selv.) Og vil klare ting ved første forsøk. Ganske lik meg sånn.
Det er i det minste e'n ting jeg har klart å endre på, og det er at jeg endrer litt på matvalgene mine. Så jeg spiser ikke helt det samme hver dag slik som før. Jeg finnes ikke kreativ for tiden, så å tenke ut nye sammensetninger er ihvertfall noe. Det er litt ok at jeg kan få lyst på annen mat og ikke er likegyldig til hva jeg spiser.
Jeg liker å trene styrke og yoga for tiden. Det gir et innhold i mine meningsløse dager. Jeg har konstant dårlig samvittighet for ikke å yte andre noe i form av jobb eller annet, og for ikke å ha mer overskudd og godt humør til sønnen min. Men jeg orker ikke å jobbe, og jeg har ikke lyst til å gjøre en jobb som hvem som helst kan klare heller. Og arbeidsdager er alt for lange uansett om jeg hadde funnet en kuul jobb. Jeg har ikke utdannelse nok til å jobbe med noe jeg kunne ha likt å drive med og jeg kunne brukt mine evner og kunnskap.
Min ressurs er å skrive dikt og annet jeg får innsikt om, men det skjer kanskje bare en gang i måneden at jeg har noe å komme med. Jeg snakket med Gud om at jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke ytrer noe. Responsen var at jeg først må ta imot hjelp, for deretter å kunne gi noe videre. Den traff. Jeg glemmer alltid det der og har fått den påminnelsen utallige ganger, og blir like overrasket hver gang, siden Gud snur ting rundt. Jeg tenker motsatt; at om jeg gir til andre har jeg lettere for å ta imot og også å være snillere med meg selv.
Før i tida var det vanlig å si at den som ikke jobber ikke fortjener mat. Nå er det en setning som ligger gjemt under kjøkkenduken hos noen. Hos noen finnes den ikke mer fordi den er glemt, men jeg tror holdningen finnes dypere ned, et eller annet sted, i alle.
Hvis noen ønsker å stille meg noen spørsmål er jeg glad for å kunne svare og på den måten gi noe til andre.
Hjernen er så død at jeg tenker ikke på hva jeg kan gjøre. Jeg leser i en blogg for tiden der ei jente skriver om tiden hun er syk og fram til hun nå er frisk fra anoreksi. Den er inspirerende og til trøst. http://living-with-anorexia.blogspot.no/search?updated-min=2010-01-01T00:00:00%2B01:00&updated-max=2011-01-01T00:00:00%2B01:00&max-results=50
Jeg vet jeg skulle ha skrevet, men jeg sitter fast. Jeg kommer ingen vei. Er så usikker. Lurer på om jeg virkelig har anorexi og trenger å gå opp i vekt eller ikke. Er ikke overbevist ennå. Derfor følger jeg fortsatt min gamle rutine. Men jeg kan innrømme at jeg er sliten av det, og lei, men ser ingen grunn til å slutte. Jeg har ikke klart å spise mer selv om jeg har begynt å trene. Jeg er litt nedfor, og grinete når jeg har sovet for lite, som er vanlig. Jeg tenker at jeg ikke har grunn til å være sliten av annen grunn enn søvnmangel siden jeg inntar 1500 kcal pr dag. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke er større når jeg inntar så mye. Er lavkarbo virkelig så effektivt?
Sønnen min sa igår kveld at jeg nesten aldri lo. Det gikk innpå meg. Jeg tenkte at jeg kanskje ikke var bra nok for han som mor, noe som skremmer meg og får meg til å lure på om jeg bare burde dra min veg. Men jeg vet at det er visse sider ved meg han trenger, og det er for han jeg lever nå. Jeg må støtte han, fordi ingen andre gjør det, og jeg må fortelle at mye av det faren sier er tøys, og fortelle mitt syn på saker. Og jeg må vise forståelse og trøste, fordi ingen andre gjør det heller.
Men akkurat fordi jeg lever for han bare, og ikke for meg selv, liker jeg ikke livet mitt nok til å være glad. Jeg bare venter på at jeg kan flytte tilbake til der jeg kom fra. Til skogen som er mitt hjem, som tar imot meg. Den skogen som er her er ukoselig, så selv om jeg bor rett ved den unngår jeg å gå i den unntatt en sjelden gang. Sønnen min liker skogen, så det hender vi går på oppdagelsesferd eller skattejakt der om sommeren.
Jeg må vente med å flytte til han kan ta transport selv. Da får han være hos meg i helgene istedenfor ukedagene. Jeg er redd det blir katastrofe, fordi jeg føler at han trenger meg mer enn faren. Så jo lenger jeg venter, jo bedre, eller at han skulle foretrekke å bo hos faren mer enn hos meg. Jeg vil ikke føle at jeg svikter eller at vi kommer lenger fra hverandre psykisk. Jo større han er, jo mer uavhengig er han av faren og kan ha det bedre boende hos han, komme og gå som han vil. Jeg tror ikke jeg kan flytte før om 4 år. Sønnen min er lite selvstendig for alderen. Han liker ikke å gjøre ting selv og har aldri gjort det. Han er for utålmodig. (Det tar lenger tid når han gjør ting selv.) Og vil klare ting ved første forsøk. Ganske lik meg sånn.
Det er i det minste e'n ting jeg har klart å endre på, og det er at jeg endrer litt på matvalgene mine. Så jeg spiser ikke helt det samme hver dag slik som før. Jeg finnes ikke kreativ for tiden, så å tenke ut nye sammensetninger er ihvertfall noe. Det er litt ok at jeg kan få lyst på annen mat og ikke er likegyldig til hva jeg spiser.
Jeg liker å trene styrke og yoga for tiden. Det gir et innhold i mine meningsløse dager. Jeg har konstant dårlig samvittighet for ikke å yte andre noe i form av jobb eller annet, og for ikke å ha mer overskudd og godt humør til sønnen min. Men jeg orker ikke å jobbe, og jeg har ikke lyst til å gjøre en jobb som hvem som helst kan klare heller. Og arbeidsdager er alt for lange uansett om jeg hadde funnet en kuul jobb. Jeg har ikke utdannelse nok til å jobbe med noe jeg kunne ha likt å drive med og jeg kunne brukt mine evner og kunnskap.
Min ressurs er å skrive dikt og annet jeg får innsikt om, men det skjer kanskje bare en gang i måneden at jeg har noe å komme med. Jeg snakket med Gud om at jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke ytrer noe. Responsen var at jeg først må ta imot hjelp, for deretter å kunne gi noe videre. Den traff. Jeg glemmer alltid det der og har fått den påminnelsen utallige ganger, og blir like overrasket hver gang, siden Gud snur ting rundt. Jeg tenker motsatt; at om jeg gir til andre har jeg lettere for å ta imot og også å være snillere med meg selv.
Før i tida var det vanlig å si at den som ikke jobber ikke fortjener mat. Nå er det en setning som ligger gjemt under kjøkkenduken hos noen. Hos noen finnes den ikke mer fordi den er glemt, men jeg tror holdningen finnes dypere ned, et eller annet sted, i alle.
Hvis noen ønsker å stille meg noen spørsmål er jeg glad for å kunne svare og på den måten gi noe til andre.
Hjernen er så død at jeg tenker ikke på hva jeg kan gjøre. Jeg leser i en blogg for tiden der ei jente skriver om tiden hun er syk og fram til hun nå er frisk fra anoreksi. Den er inspirerende og til trøst. http://living-with-anorexia.blogspot.no/search?updated-min=2010-01-01T00:00:00%2B01:00&updated-max=2011-01-01T00:00:00%2B01:00&max-results=50
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar