31.03.2011
Jeg ba til Gud i natt for å hjelpe meg med noe i forbindelse med min spiseforstyrrelse pluss at jeg våget å kjenne på en realitet jeg har unngått å vedkjenne meg i alle år. Da så jeg hvordan alt fikk sin rette plass.
Idag synker det innover meg hva det innebærer å være frisk fra spiseforstyrrelse. Den siste og avgjørende og største biten falt på plass i natt, men idet den gjorde det rearrangerte den hele bildet så jeg fikk se livet slik jeg gjorde det som frisk for 22 år siden og den røde tråden gjennom livet og hva spiseforstyrrelsen i funksjon hadde handlet om. Og funksjonen er denne: jeg har knyttet meg til mat istedetfor mennesker, først pga svik fra foreldre og andre voksne og så fordi jeg ikke ville legge min byrde av skuffelse over at jeg var blitt sveket på mine venners rygg. Så jeg isolerte meg og mitt tilknytningsbehov ble overført til mat.
Jeg er så inderlig takknemlig nå. Livet begynner igjen. Venner blir plutselig interessante igjen fordi jeg kan knytte meg til dem og byrden ved konstant indre spenning borte, sammen med tvangstankene. Å være så tynn er brått ikke viktig. Perfeksjonismen har falt ned som en keramikk-krukke og ligger knust som hvitt støv.
Gud har gjort mirakler for meg over natta, og på et øyeblikk tidligere også. For Gud er alt mulig om bare vi tør gi slipp på kontrollen og bli med på det Gud vet må til for å helgjøre og rettgjøre.
Jeg vil bare si takk, for nå kan jeg elske mennesker igjen. Ikke bare innimellom de gangene jeg klarte å frigjøre meg fra tvangstankene som før, men hele tiden.
Om jeg i fretiden skulle legge på meg og oppleve at noen kom til å bemerke at jeg var lubben vil jeg ikke som jeg ville gjort til nå; bli såret og ty til slanking, men synes synd på den som sa det. Jeg tror på kjærligheten mellom mennesker og vil holde fast ved den.
Jeg sitter her med gledestårer. Jeg er fri.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar