Skillsmissen da jeg var 10.

Jeg ble rystet over avvisningen fra mamma og pappa etter skillsmissen da jeg fikk vite at ingen av dem egentlig ville ha meg hos seg, og følte meg uendelig ensom. Plutselig var det så de såvidt brydde seg, og jeg begynte å innbilde meg at grunnen var at jeg ikke var verdt å elske og ha det bra. Og det at jeg ble så mye kritisert, ikke fikk dekket mine behov utover de rent fysiske (men på betingelse av at jeg ikke ble sinna) og ikke fikk hjelp da jeg ba om det, ble bevisene på at antakelsen stemte. Når mamma mente det å få ansiktsløftning var viktigere enn at barnet fikk fortsette med sin største lidenskap, (ballett) begynte det å bli tydelig at de ikke mente jeg var verdt det.

Jeg tok ikke ansvar for å få det bedre på en voksen og anstendig måte ved å oppsøke barnevernet. Hvorfor skulle jeg tro noen som ikke var mine foreldre skulle bry seg mer enn de når det jo er foreldre som normalt har mest kjærlighet? De voksne utenfor som kritiserte mamma var jo som mamma. Og mamma kritiserte barnevernet, som jo sikkert også var kritikkverdig i større grad på den tida, så jeg delte hennes syn på de som fiender.

Pappa reagerte på at jeg ikke fikk ha eget rom og måtte sove på gangen, men reaksjonen førte ikke til handling. Jeg syntes ikke det var så ille å måtte sove på gangen, selv om det var mye trafikk noen ganger. Det var verre å bli totalt og konstant oversett når jeg trengte trøst når jeg savnet pappa. Pappa som ikke ville ha meg selv om jeg ville bo hos han. Pappa jeg ikke kunne nevne uten å få sterke motreaksjoner fra bitre mamma. Hun så dessuten pappa i meg, sånn at jeg måtte ta bitterheten hennes på min rygg. Jeg tok det etterhvert personlig denne ulykke. Jeg fortjente det,og noe måtte være svært urent og stusselig ved meg siden jeg ble så foraktet og oversett.

Og hva resultatet ble av dette var bl.a at jeg ble underlegen og overlegen om hverandre. Protesterte mye på alt som jeg opplevde som begrensende og ukjærlig fordi jeg følte jeg var satt i et fengsel som et dyr som ikke får tilsyn. Brøt regler fordi jeg var jo allerede plassert i båsen "usynlig og uviktig", så hva gjorde det da fra eller til å gjøre det?

Jeg trodde foreldrene mine mente jeg ikke fortjente bedre, men jeg skjønte aldri hva grunnen var. Jeg fikk angst for dette ukjente ved meg og ble svært hemmet. Alle uttrykk for følelser jeg gav i mammas nærvær ble avfeid og kritisert enten det var sinne, sorg eller glede. Sinne virket det som om hun opplevde som avskyelig, sorg ble kalt medlidenhet og glede foraktelig bråkete. Tankene mine avfeide hun og kroppen min stirret hun på og kommenterte. Alt fra meg var tydeligvis ekkelt, så jeg var vel det også da? Ærlig talt; er det rart man skriker opp når de rundt har en vegg rundt seg og en opplever at man er usynlig for dem?

Du satte meg i skyggen.
Jeg trodde jeg fortjente det,
at jeg var ond,
siden du viste så mye forakt,
men du gjorde det bare fordi
du selv ikke maktet å bære din skygge.

Du kunne ikke be om tilgivelse
for et ikke vedkjent mørke.
Mørket var tomheten etter pappa.
Mørket var hatet for at han sviktet oss alle.