21.07.2010
Hvorfor var det så viktig for meg å være perfekt allerede som tolvåring? (Gjorde mitt aller ytterste på skole og ballett, livredd for ydmykelsen ved å ikke kunne det jeg skulle på skolen og å bli rettet på i balletten.)
Fordi jeg ikke var bra nok. Pappa forlot jo sin egen datter!
Følelsen etter å ha bli avvist kan beskrives som å være porøs men tykk og for synlig. Ydmykelse kalles det. Når jeg gråt ble jeg liten igjen. Det å være tykk forbinder jeg med denne følelsen av å være tykk når man har blitt avvist og dermed har jeg tenkt at man blir avvist om man er tykk. Snudd det på hodet, altså, og tatt følelsen for å være fysisk realitet. Dette er noe mennesker med spiseforstyrrelser er «kjent» for. Å være perfeksjonist er å være i et fengsel. Jeg vil sette meg selv fri nå fordi nå skjønner jeg at uansett hvor godt jeg utfører noe vil jeg være av like stor verdi. Jeg trengte å skjønne sammenhengen mellom pappas avvisning og min mindreverdighetsfølelse, og at det siste fikk meg inn i perfeksjonismen som forsvars-strategi mot ny avvisning før jeg kunne avlære meg perfeksjonismen som mal. Jeg kom over en bok hvor det sto at en perfeksjonist ofte ikke gjør noe fordi han ikke får det fullkomment. Det fikk meg på sporet av å forstå mer.
Nå vil jeg gjøre ting bare fordi det gir glede også. Sex blir greit selv om det ikke er for annet enn glede. Selv om det ikke gjør meg mer fullkommen vil jeg gjøre det jeg vil gjøre nå. Det finnes ingen dom som sier: du er ikke godtatt. Pappa orket bare ikke være pappa. Så enkelt var det.
Hvordan kan noen forvente noe av e'n uten verdi?
Jeg fikk uforenlige signaler hjemmefra. Du er verdiløs, men vi forventer at du kan klare alt, og det uten støtte fra oss!!!!!!!! Slike motstridende beskjeder skaper nevroser. Det er umulig å oppnå harmoni med slike bekjeder i sitt sinn.
Hvorfor var det så viktig for meg å være perfekt allerede som tolvåring? (Gjorde mitt aller ytterste på skole og ballett, livredd for ydmykelsen ved å ikke kunne det jeg skulle på skolen og å bli rettet på i balletten.)
Fordi jeg ikke var bra nok. Pappa forlot jo sin egen datter!
Følelsen etter å ha bli avvist kan beskrives som å være porøs men tykk og for synlig. Ydmykelse kalles det. Når jeg gråt ble jeg liten igjen. Det å være tykk forbinder jeg med denne følelsen av å være tykk når man har blitt avvist og dermed har jeg tenkt at man blir avvist om man er tykk. Snudd det på hodet, altså, og tatt følelsen for å være fysisk realitet. Dette er noe mennesker med spiseforstyrrelser er «kjent» for. Å være perfeksjonist er å være i et fengsel. Jeg vil sette meg selv fri nå fordi nå skjønner jeg at uansett hvor godt jeg utfører noe vil jeg være av like stor verdi. Jeg trengte å skjønne sammenhengen mellom pappas avvisning og min mindreverdighetsfølelse, og at det siste fikk meg inn i perfeksjonismen som forsvars-strategi mot ny avvisning før jeg kunne avlære meg perfeksjonismen som mal. Jeg kom over en bok hvor det sto at en perfeksjonist ofte ikke gjør noe fordi han ikke får det fullkomment. Det fikk meg på sporet av å forstå mer.
Nå vil jeg gjøre ting bare fordi det gir glede også. Sex blir greit selv om det ikke er for annet enn glede. Selv om det ikke gjør meg mer fullkommen vil jeg gjøre det jeg vil gjøre nå. Det finnes ingen dom som sier: du er ikke godtatt. Pappa orket bare ikke være pappa. Så enkelt var det.
Hvordan kan noen forvente noe av e'n uten verdi?
Jeg fikk uforenlige signaler hjemmefra. Du er verdiløs, men vi forventer at du kan klare alt, og det uten støtte fra oss!!!!!!!! Slike motstridende beskjeder skaper nevroser. Det er umulig å oppnå harmoni med slike bekjeder i sitt sinn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar