22.03.2012
Pappa dro fra meg og jeg trodde jeg da ikke var bra nok, men jeg fikk vite som voksen at han dro fordi HAN ikke følte seg god nok, som pappa, i rollen som min far. Han visste han ikke hadde det som krevdes, og glemte sikkert i sin egen utilstrekkelighetsfølelse at jeg kom til å tro det istedet var meg som ikke var bra nok for han å elske.
Barn tar ting personlig, det er denne oppfatningen man da hadde som er så vanskelig å overkomme. Som voksen, eller si moden, kan man heve blikket og være empatisk, glemme seg selv. Fy fillern hvilken frihet det er i det. Men jeg personlig er ikke der ennå, det skal være sagt. Jeg blir fortsatt lett revet med av andres følelser og tar fortsatt oppførsel "mot meg" som nettop "mot meg" som person og glemmer motivet, følelsene og tankene til den andre i mange situasjoner, ganske avhengig av hvem det er jeg kommuniserer med. En som er bitter på meg er det vanskeligste. Det er som om jeg ser bitterheten hagle over meg som grus og jeg liker dårlig å bli skitten:)
Jeg tror jeg har en stolthet i meg som hindrer meg i å overkomme denne selvsentrerthet. Bare den ble revet vekk på et vis. Bare Gud kan klare det, om jeg vil.
Redselen for å bli avvist stammer fra, ikke bare oppvekst og mindreverdighetsfølelse, men også noe dypt sjelelig, tror jeg. Vi har et dypt og essensielt behov for å være til gode for andre, og da er det klart man har en underliggende frykt for å ikke makte å tilfredstille på dette punkt. Et vidtrekkende punkt som dekker det å elske på alle måter. Jeg tror det er derfor, og ikke bare den materialistiske kulturs objektivisering, det å bli syk for mange oppleves som forferdelig, man kan ikke bidra i den grad man ønsker. Nytteverdi og egenverdi henger ihop fordi vi er skapt for å tjene.
Å ikke kunne tjene andre gir en følelse av mindreverd. Hvem vil være passiv? Gud er aktiv konstant idet Gud opprettholder skaperverket "Han" elsker. Det kan sammenlignes med når vi som foreldre ikke kan elske våre barn , da går de til grunne. Og elsker ikke vi går vi også til grunne, fordi vi ikke jobber med Gud.
Pappa dro fra meg og jeg trodde jeg da ikke var bra nok, men jeg fikk vite som voksen at han dro fordi HAN ikke følte seg god nok, som pappa, i rollen som min far. Han visste han ikke hadde det som krevdes, og glemte sikkert i sin egen utilstrekkelighetsfølelse at jeg kom til å tro det istedet var meg som ikke var bra nok for han å elske.
Barn tar ting personlig, det er denne oppfatningen man da hadde som er så vanskelig å overkomme. Som voksen, eller si moden, kan man heve blikket og være empatisk, glemme seg selv. Fy fillern hvilken frihet det er i det. Men jeg personlig er ikke der ennå, det skal være sagt. Jeg blir fortsatt lett revet med av andres følelser og tar fortsatt oppførsel "mot meg" som nettop "mot meg" som person og glemmer motivet, følelsene og tankene til den andre i mange situasjoner, ganske avhengig av hvem det er jeg kommuniserer med. En som er bitter på meg er det vanskeligste. Det er som om jeg ser bitterheten hagle over meg som grus og jeg liker dårlig å bli skitten:)
Jeg tror jeg har en stolthet i meg som hindrer meg i å overkomme denne selvsentrerthet. Bare den ble revet vekk på et vis. Bare Gud kan klare det, om jeg vil.
Redselen for å bli avvist stammer fra, ikke bare oppvekst og mindreverdighetsfølelse, men også noe dypt sjelelig, tror jeg. Vi har et dypt og essensielt behov for å være til gode for andre, og da er det klart man har en underliggende frykt for å ikke makte å tilfredstille på dette punkt. Et vidtrekkende punkt som dekker det å elske på alle måter. Jeg tror det er derfor, og ikke bare den materialistiske kulturs objektivisering, det å bli syk for mange oppleves som forferdelig, man kan ikke bidra i den grad man ønsker. Nytteverdi og egenverdi henger ihop fordi vi er skapt for å tjene.
Å ikke kunne tjene andre gir en følelse av mindreverd. Hvem vil være passiv? Gud er aktiv konstant idet Gud opprettholder skaperverket "Han" elsker. Det kan sammenlignes med når vi som foreldre ikke kan elske våre barn , da går de til grunne. Og elsker ikke vi går vi også til grunne, fordi vi ikke jobber med Gud.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar