Mamma, pappa, mat.

Pappa, hvordan kan jeg spise
når det er så uhyggelig og kaldt hos deg
at jeg blir rastløs, skjelver og spenner meg?
Du gjør narr av andre og sier bare du får prate.

Mamma, hvordan kan jeg spise
når du ikke gir meg plass?
Du har hodet ditt over matfatet mitt
og ser med forstørrelsesglass på kroppen min.

Jeg er ikke redd for mat.
Jeg er redd for det dere har å komme med.
Jeg kan ikke svelge forakten dere spyr ut.

Jeg kontrollerer mye.
Dere er uten kontroll over deres tunge.
Det er derfor jeg må være så nøye.
Er det så vanskelig å skjønne?