03.01.2014
Jeg har vært redd mitt eget sinne som voksen etter at jeg tillot meg å kjenne drapslysten dirre i meg som 16-åring. Følelsen forsvant aldri, fordi den ble aldri forløst. Å se Fetsund-typen bli redd av min ektefølte drapstrussel var ikke nok, fordi jeg husker fortsatt hans øye-epler som alkohol rant over, og begjær, kun begjær, uttrykte.
Jeg har ingen grenser for hvor sint jeg kan bli. Jeg tenkte for to netter siden at jeg kan prøve å visualisere at jeg dreper han og oppholder meg ved han på måter jeg ønsker helt til jeg har forløst drapslysten min. Jeg gjorde det og det funka bedre enn jeg har erfart ved tidligere forsøk. Tidligere ble jeg redd for å fantasere helt fritt, og hvis jeg gjorde det ble det ikke så ektefølt at det funka. Nå var jeg tilstede med kroppens følelser og kjente energien/følelsene i armer bl.a. mens jeg kvelte han og fikset øynene hans etc. Det ble altså mer levende. Som du sikkert vet klarer ikke hjernen (vår virkelighetsoppfatning) å skille på drøm/fantasi og virkelighet når følelsene er involvert.
Jeg håper det varer, følelsen jeg nå har av å ikke ha behov for å drepe, ikke ha et draps-sterkt sinne i meg på lur, ikke særlig langt fra fasaden.
Jeg ble anorektisk rett etter den episoden jeg i etterkant ville drepe han. Jeg innbildte meg at jeg ville være beskyttet mot lignende krenkelser i fremtiden hvis bare jeg selv forandret meg. Jeg ville bli yndigere, mer beskjeden og ikke-trengende, tilbakeholden, sofistikert og så tynn (svak) at ingen ville finne på å skade meg, men være varsom for ikke å skade en som så tydelig (skjør) ble fort skadet.
Som svakelig av underernæring blir jeg lettere skadet følelsesmessig, det stemmer. Det som dessverre ikke stemmer er at jeg ikke blir krenket. Hvorfor? Fordi det var aldri meg som trengte en forandring, men den som krenket selvsagt. De som krenker tillater seg å krenke fordi de ikke tar hensyn, og da hjelper det ikke å se sårbar ut. Dessverre er det ikke mulig å unngå å bli krenket av hensynsløse mennesker. Å gjøre seg svak var kanskje det dummeste jeg kunne gjøre fordi jeg ble bare mer såret av krenkelser da. Jeg har jo erfart at mennesker som ikke tar hensyn ikke gjør det om jeg griner heller. Det passer ikke dem og dermed blir det kritisert fremfor å bli tatt hensyn til.
Det å være svak skulle beskytte meg mot mitt eget sinne også. Jeg ville utmatte mine følelser med underernæring. Jeg ville ikke være så sterk at jeg orket å bli rasende. Å bli vill, ukontrollert, av raseri var det jeg fryktet mest. Som et realistisk-konkret tilfelle forestilte jeg meg at jeg jobbet på en psykiatrisk avdeling og var vitne til at en av de ansatte krenket en pasient. Da var jeg redd jeg kom til å bli vilt rasende. Jeg snakket gjennom dette med psykologen min og det hjalp å tenke ut hva jeg skulle gjøre om noe slik skulle hende for å være forberedt og ikke usikker. (Ikke ta saken i egne hender men ta det opp med sjefen. Jeg var redd jeg ikke kom til å bli tatt på alvor av krenkeren siden jeg ikke var sjef, eller av annen grunn, og at jeg da kom til å gå farlig drastisk til verks for å bli det.)
Men svakheten min beskytter meg ikke mot å uttrykke vrede i det hele tatt. Det å bli svak/tynn hjelper kun mot frykten for å bli kalt lubben etc.(Men nå blir jeg kalt for tynn og det er ikke hyggelig å høre det heller.) Jeg tror tvert imot jeg er mer sint som underernært enn jeg ville vært om jeg gav kroppen det den trengte. Grunnen til det er at jeg tåler mindre og bruker sinne som forsvarsmekanisme, liksom for å si "la meg være. Skån meg".
Når det er sagt vil jeg si at jeg vipper for tiden veldig mellom ønsket om å bli sterk igjen; spise litt mer og trene opp styrken i kroppen og bare å fortsette i samme mønster. Jeg har nemlig ikke endret mønsteret etter at jeg fikk følelsen av at frykten for å legge på meg ble svekket. Jeg innbildte meg en stund at jeg bare fortsatte mønsteret fordi jeg ikke hadde noe å bryte det med og fordi jeg ville passe inn i de nye klærne mine, men straks jeg ble febersyk og ikke orket å gå tur så langt som jeg pleier satte panikken inn og jeg kunne ikke narre meg selv mer.
Ærlig talt klarer jeg simpelten ikke å spise uten å holde regnskap. Det er umulig. Klin umulig. De to siste nettene har jeg ikke fått sove før jeg har ligget og vridd meg i senga i fire timer, mens jeg har tenkt frem og tilbake på hva jeg skal velge å gjøre. Sist jeg trente styrke begynte jeg for å bli sterk nok til å utføre jobben i kirken, og sluttet da jeg så muskelatur i øvre overkropp. Jeg fikset ikke å se "stor ut". Jeg så ikke stor ut i andres øyne, men jeg var tydelig større i egne, og det var jeg ikke klar for. Er jeg det nå? Å ha muskelatur er sexy. Jeg vil ikke være sexy på noen som helst måte. Jeg vil ikke ha former menns blikk kan gli omkring. Jeg vil bare ha kroppen min i fred.
Og jeg når jeg tenker på hva jeg kan gjøre for å lage meg et liv istedenfor å bare gå i mønsteret mitt spør jeg hele tiden "men hva er meningen/hensikten?" når jeg foreslår ting jeg kan gjøre. Og jeg har ikke svar på det. Og så lenge jeg ikke spiser nok orker jeg heller ikke å prøve. Jeg vet at hvis bare kroppen har det godt vil den trives med det meste, men,.....jeg trenger en større hensikt. (Så langt (kort) har jeg altså kommet.)
Her er forresten en link til en artikkel skrevet av en fyr som har reflektert omkring sinne i forhold til barn. Godt skrevet. http://mickegunnarsson.com/2014/01/forbannade-unge-klart-jag-maste-fa-bli-arg/
Jeg har vært redd mitt eget sinne som voksen etter at jeg tillot meg å kjenne drapslysten dirre i meg som 16-åring. Følelsen forsvant aldri, fordi den ble aldri forløst. Å se Fetsund-typen bli redd av min ektefølte drapstrussel var ikke nok, fordi jeg husker fortsatt hans øye-epler som alkohol rant over, og begjær, kun begjær, uttrykte.
Jeg har ingen grenser for hvor sint jeg kan bli. Jeg tenkte for to netter siden at jeg kan prøve å visualisere at jeg dreper han og oppholder meg ved han på måter jeg ønsker helt til jeg har forløst drapslysten min. Jeg gjorde det og det funka bedre enn jeg har erfart ved tidligere forsøk. Tidligere ble jeg redd for å fantasere helt fritt, og hvis jeg gjorde det ble det ikke så ektefølt at det funka. Nå var jeg tilstede med kroppens følelser og kjente energien/følelsene i armer bl.a. mens jeg kvelte han og fikset øynene hans etc. Det ble altså mer levende. Som du sikkert vet klarer ikke hjernen (vår virkelighetsoppfatning) å skille på drøm/fantasi og virkelighet når følelsene er involvert.
Jeg håper det varer, følelsen jeg nå har av å ikke ha behov for å drepe, ikke ha et draps-sterkt sinne i meg på lur, ikke særlig langt fra fasaden.
Jeg ble anorektisk rett etter den episoden jeg i etterkant ville drepe han. Jeg innbildte meg at jeg ville være beskyttet mot lignende krenkelser i fremtiden hvis bare jeg selv forandret meg. Jeg ville bli yndigere, mer beskjeden og ikke-trengende, tilbakeholden, sofistikert og så tynn (svak) at ingen ville finne på å skade meg, men være varsom for ikke å skade en som så tydelig (skjør) ble fort skadet.
Som svakelig av underernæring blir jeg lettere skadet følelsesmessig, det stemmer. Det som dessverre ikke stemmer er at jeg ikke blir krenket. Hvorfor? Fordi det var aldri meg som trengte en forandring, men den som krenket selvsagt. De som krenker tillater seg å krenke fordi de ikke tar hensyn, og da hjelper det ikke å se sårbar ut. Dessverre er det ikke mulig å unngå å bli krenket av hensynsløse mennesker. Å gjøre seg svak var kanskje det dummeste jeg kunne gjøre fordi jeg ble bare mer såret av krenkelser da. Jeg har jo erfart at mennesker som ikke tar hensyn ikke gjør det om jeg griner heller. Det passer ikke dem og dermed blir det kritisert fremfor å bli tatt hensyn til.
Det å være svak skulle beskytte meg mot mitt eget sinne også. Jeg ville utmatte mine følelser med underernæring. Jeg ville ikke være så sterk at jeg orket å bli rasende. Å bli vill, ukontrollert, av raseri var det jeg fryktet mest. Som et realistisk-konkret tilfelle forestilte jeg meg at jeg jobbet på en psykiatrisk avdeling og var vitne til at en av de ansatte krenket en pasient. Da var jeg redd jeg kom til å bli vilt rasende. Jeg snakket gjennom dette med psykologen min og det hjalp å tenke ut hva jeg skulle gjøre om noe slik skulle hende for å være forberedt og ikke usikker. (Ikke ta saken i egne hender men ta det opp med sjefen. Jeg var redd jeg ikke kom til å bli tatt på alvor av krenkeren siden jeg ikke var sjef, eller av annen grunn, og at jeg da kom til å gå farlig drastisk til verks for å bli det.)
Men svakheten min beskytter meg ikke mot å uttrykke vrede i det hele tatt. Det å bli svak/tynn hjelper kun mot frykten for å bli kalt lubben etc.(Men nå blir jeg kalt for tynn og det er ikke hyggelig å høre det heller.) Jeg tror tvert imot jeg er mer sint som underernært enn jeg ville vært om jeg gav kroppen det den trengte. Grunnen til det er at jeg tåler mindre og bruker sinne som forsvarsmekanisme, liksom for å si "la meg være. Skån meg".
Når det er sagt vil jeg si at jeg vipper for tiden veldig mellom ønsket om å bli sterk igjen; spise litt mer og trene opp styrken i kroppen og bare å fortsette i samme mønster. Jeg har nemlig ikke endret mønsteret etter at jeg fikk følelsen av at frykten for å legge på meg ble svekket. Jeg innbildte meg en stund at jeg bare fortsatte mønsteret fordi jeg ikke hadde noe å bryte det med og fordi jeg ville passe inn i de nye klærne mine, men straks jeg ble febersyk og ikke orket å gå tur så langt som jeg pleier satte panikken inn og jeg kunne ikke narre meg selv mer.
Ærlig talt klarer jeg simpelten ikke å spise uten å holde regnskap. Det er umulig. Klin umulig. De to siste nettene har jeg ikke fått sove før jeg har ligget og vridd meg i senga i fire timer, mens jeg har tenkt frem og tilbake på hva jeg skal velge å gjøre. Sist jeg trente styrke begynte jeg for å bli sterk nok til å utføre jobben i kirken, og sluttet da jeg så muskelatur i øvre overkropp. Jeg fikset ikke å se "stor ut". Jeg så ikke stor ut i andres øyne, men jeg var tydelig større i egne, og det var jeg ikke klar for. Er jeg det nå? Å ha muskelatur er sexy. Jeg vil ikke være sexy på noen som helst måte. Jeg vil ikke ha former menns blikk kan gli omkring. Jeg vil bare ha kroppen min i fred.
Og jeg når jeg tenker på hva jeg kan gjøre for å lage meg et liv istedenfor å bare gå i mønsteret mitt spør jeg hele tiden "men hva er meningen/hensikten?" når jeg foreslår ting jeg kan gjøre. Og jeg har ikke svar på det. Og så lenge jeg ikke spiser nok orker jeg heller ikke å prøve. Jeg vet at hvis bare kroppen har det godt vil den trives med det meste, men,.....jeg trenger en større hensikt. (Så langt (kort) har jeg altså kommet.)
Her er forresten en link til en artikkel skrevet av en fyr som har reflektert omkring sinne i forhold til barn. Godt skrevet. http://mickegunnarsson.com/2014/01/forbannade-unge-klart-jag-maste-fa-bli-arg/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar