Det er jeg som bestemmer.

09.01.2012

Hvor har jeg lært at jeg skal holde ut?

Tilpasse meg de som ikke tilpasser seg?

At jeg skal vike unna og gi plass til de som kun har plass til seg selv,

og overkomme nedlatenhet?  Hvor har jeg lært dette tullet?

Som et avhengig barn av selvsentrerte og dominerende foreldre.

Det er ikke ydmykhet å ikke protestere slik askepott heller ikke gjorde.

Det er feigt å holde ut å bli trampet på når jeg bare kan gå.

De voksne likte meg under seg. Men jeg er voksen nå.

Jeg er en blomst som kan bøyes. Snart er jeg rak igjen.

Jeg klager ikke om noe er uunngåelig.

Og nå vil jeg ikke lenger klage over de jeg kan unngå heller.

De forandrer seg ikke for min skyld likevel.

De snakker fra en bitter lever selv om de kanskje ikke vil.

Jeg vil ikke lenger unnskylde meg fordi de ikke kan.

Unnskylde meg så mye at jeg er nær ved å forsvinne.

Jeg har fått nok av de som har nok med seg selv

og forakter alt som ikke passer dem.

Jeg har ikke noe i deres helvete å gjøre.

Nå er det jeg som bestemmer hvor jeg vil være.

Dere djevler kan selv gifte dere.

Jeg vil ikke smake giften deres mer.

Det er jeg som bestemmer hvem som får være i mitt hus.

Det er jeg som bestemmer hvem jeg vil prate med.

Jeg rydder ut de som ikke kan være overbærende

med det de synes er av det negative.

De ser bare dritt fordi deres sinn er full av det.

Jeg ønsker ikke deres dårlige innflytelse!