De tre f ' er. Til pårørende.

Det er tre f ' er og tre k' er man som pårørende til anorektikere / spiseforstyrrede bør huske å unngå om de vil hjelpe og støtte, og det er:
Forakt, fordømmelse og forutinntatthet.
Kritikk, kresenhet og krav.

Fokuser på de tre g ' er:
Godhet, glede og grenser.

Jeg skriver to ord som dere muligens stusser på. Det ene er kresenhet. Med det tenker jeg på alt uttrykk for det kritiske øyets synsing om alt mulig. Den syke er sensitiv for hva som behager og ikke behager andre, og redd for å bli avvist, så det beste for de er å bli spart for å høre det de kan oppfatte som hint om hvor smalt de må leve for å bli likt og passe inn i det snevre synet til en som ikke kan akseptere realitetene, men velger å uttrykke meninger om alt som synes negativt. Det andre ordet er grenser. Det henger sammen med kresenhet på den måten at hva dere gir uttrykk for bør ha en grense. Det bør settes en grense før det uttrykkes kritikk, negativ omtale av noen eller noe og andre hensynsløse (tankeløse) uttalelser.

Foreldre bli konfrontert med egne verdier i møte med barn av spiseforstyrrede. Kanskje har mødre ment at å spise som en fugl er fint fordi det er kvinnelig, og gitt uttrykk for forakt mot grådighet og sykelig fedme. Kanskje har hun ment at kvinner skal behage andre og ikke være selvhevdende (og glemt at det må skilles mellom positiv og negativ selvhevdelse). Kanskje har hun ment at det å gråte  kun skyldes selvmedlidenhet og ikke ekte sorg pga et tap, og at uttrykk for sinne bare er et uttrykk for egoisme og ikke for en dyp følelse av urettferdighet. Far har kanskje hevdet at selvstendighet / uavhengighet er viktig, og glemt at støtte er nødvendig før man kan stå på egne ben. Dette er bare noen få eksempler, fordi de er kun fra mine opplevelser.

Det er den syke selv som har svaret på hva som kan gjøre henne livsglad (frisk). Ingen kan kurere henne, fordi det er ikke noe som trenger å fjernes, men noen kan spørre henne hva hun trenger og gi henne det.

Hun vet hva som trengs for å bli frisk. Bare hun ser de uoppløste knutene og kjenner områdene usikkerheten som må erstattes med bekreftelse.

Jeg har alltid tenkt at familieterapi er særdeles viktig for mange, om ikke alle. Om det er manglende bekreftelse hjemme som har skapt sårbaheten for en slik sykdom, og den med anoreksi selv fortsatt har et behov for bekreftelse, vil jeg si familieterapi er en god ide uansett hvilken alder den med anoreksi har kommet opp i.

Jeg har alltid ønsket det for egen del, men ikke bedt om det. Ingen forventer at jeg som er voksen trenger min mammas bekreftelse på at om jeg la på meg ville hun bli glad, og ikke føle noe negativt, slik jeg trodde hun kom til å gjøre, estetiker som hun er, for å tørre å bli frisk. I mitt tilfelle var det mamma som kritiserte mye, som kommenterte negativt omkring fedme, som bruikte ordet grådig ofte, som kommenterte og engasjerte seg i min og andre kroppers utseende. Da hun en gang åpenhjertig lo da hun så kroppen min bakfra idet jeg var i ferd med å forlate rommet, ble jeg enormt skuffet da jeg hørte hun sa til søsknene mine noe om at jeg hadde blitt bredere over baken. Jeg stormet ut og løp til buss-holdeplassen. Alt dette hennes ytre fokus og manglende tid til meg som person fikk meg til å henge etter i utvikling. (Hva med venner, da? spør du kanskje? Men de hadde jeg forlatt fordi jeg hadde en byrde for stor til å dele med de som var så unge.)

Den fysiske biten var for min del kun 1 av bitene som måtte falle på plass for at jeg skulle avidentifisere meg med anorektikeren. I mange år måtte jeg prøve å få mamma til å slutte å kritisere meg også. Det å oppleve at hun nå har et åpent sinn når hun opplever meg er en annen bit jeg trengte på plass for å bli frisk, for når man opplever at ens foreldre ikke er glad i en er det umulig å være fullt ut seg selv, sunn og glad. De negative faktorer måtte elimineres / erstattes før jeg begynte å tenke på det positive med å bli frisk. Veien måtte ryddes før jeg kunne gå videre i livet. Jeg måtte bli mindre sårbar (ikke være så nærtagen) i forhold til den som spiste meg opp (rakket ned på meg) før jeg kunne ta til meg det jeg trengte.