07.07.2012
Jeg ble brutt helt ned da kjæresten min erstattet meg med en annen da jeg var 22 år. Jeg gikk da fra å være i et avhengighetsforhold til å stå alene. Men å stå alene var veldig vanskelig og tøft fordi jeg hadde ikke bygget opp egne verdier ennå og hadde ikke funnet egne idealer heller. Når jeg altså var nedbrutt hoppet jeg bevisst opp i stemningsleie når jeg var sammen med andre mennesker. Jeg ville ikke vise hvor langt nede jeg egentlig følte meg. Jeg ville ikke belaste andre. Mellom den grunn jeg var på og det leiet jeg hoppet opp på var det ingen forbindelse. Mellom var det mest tomt rom + noen gode egenskaper som jeg tok i bruk, stort sett i posisjonen som tjenestevillig. Jeg var utenfor meg selv. Jeg holdt meg selv oppe og forsøkte leve opp til mine foreldres verdier og krav. Men deres verdier var stakkarslige og jeg ble like så. De besto bare av tre ting. Å være slank, gjerne veltrent, være pen og ha et arbeid en arbeider arbeidssomt i. Det var tomme verdier, meningsløse retningslinjer og utilfredstillende leveregler for en person som kunne gå så dypt som meg.
Å brytes ned var dermed viktig for å bygge meg opp basert på egne verdier, ikke de jeg fikk fra foreldre, kjæreste, venner og den norske kultur generelt. Jeg måtte bygge meg opp innvendig ved å først legge til grunn egne verdier, som jeg altså først måtte finne (og som jeg fant for det meste gjennom religion; kristendom og buddhisme), og så tilhørende tanker og følelser og handlinger relatert til de oppå der. Når det arbeidet var gjort fant jeg ut at jeg ikke passet sammen med foreldre, venner og ex-kjærester mer, siden det grunnleggende er avgjørende for resten av den vi er, og jeg flyttet for å finne likesinnede.
Jeg ble brutt helt ned da kjæresten min erstattet meg med en annen da jeg var 22 år. Jeg gikk da fra å være i et avhengighetsforhold til å stå alene. Men å stå alene var veldig vanskelig og tøft fordi jeg hadde ikke bygget opp egne verdier ennå og hadde ikke funnet egne idealer heller. Når jeg altså var nedbrutt hoppet jeg bevisst opp i stemningsleie når jeg var sammen med andre mennesker. Jeg ville ikke vise hvor langt nede jeg egentlig følte meg. Jeg ville ikke belaste andre. Mellom den grunn jeg var på og det leiet jeg hoppet opp på var det ingen forbindelse. Mellom var det mest tomt rom + noen gode egenskaper som jeg tok i bruk, stort sett i posisjonen som tjenestevillig. Jeg var utenfor meg selv. Jeg holdt meg selv oppe og forsøkte leve opp til mine foreldres verdier og krav. Men deres verdier var stakkarslige og jeg ble like så. De besto bare av tre ting. Å være slank, gjerne veltrent, være pen og ha et arbeid en arbeider arbeidssomt i. Det var tomme verdier, meningsløse retningslinjer og utilfredstillende leveregler for en person som kunne gå så dypt som meg.
Å brytes ned var dermed viktig for å bygge meg opp basert på egne verdier, ikke de jeg fikk fra foreldre, kjæreste, venner og den norske kultur generelt. Jeg måtte bygge meg opp innvendig ved å først legge til grunn egne verdier, som jeg altså først måtte finne (og som jeg fant for det meste gjennom religion; kristendom og buddhisme), og så tilhørende tanker og følelser og handlinger relatert til de oppå der. Når det arbeidet var gjort fant jeg ut at jeg ikke passet sammen med foreldre, venner og ex-kjærester mer, siden det grunnleggende er avgjørende for resten av den vi er, og jeg flyttet for å finne likesinnede.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar