12.01.2014
Nå har jeg nådd målet mitt som var å se 43-tallet på vekta. Når jeg ser og kjenner på kroppen er den helt avskrelt for fett, slik jeg har drømt om å se og føles siden jeg var 12 da ba jeg til Gud om at han skulle avskrelle fettet, over natta. Den gangen danset jeg klassisk ballett og oppdaget etter en sommer med mye is-spising at jeg hadde fått fett på rompa. Da fikk jeg panikk, fordi som ballettdanser er det ikke akseptabelt. Min BMI er nå 14,94. Jeg var mager som 12-åring også, men da hadde jeg større muskelmasse.
Det tok tid å komme hit når jeg insisterte på å klare det uten å bare faste, men spise proteinholdig mat tre ganger daglig. I speilet ser jeg ut som en av de avmagrede modellene man trekker frem bildet av når man kritiserer modellbransjen for å promotere anoreksi. Jeg vil ikke se 42-tallet! jeg vil ha litt mer muskelatur, så nå er det slutt på 1500 kcal pr dag og 80 min gange. Nå skal jeg opp 100 kcal, trene styrke annenhver dag og spasere 10 minutter mindre daglig. Jeg synes det er merkelig å ikke ha noe muskelatur på magen og å kjenne tarmene rett under huden.
Men det er ikke lett for meg å skulle bli større. Det er vrient. Fordi jeg føler meg liten av all kjeften jeg får, og verdifattig siden jeg ikke spiser nok til å være sterk og utholdende til å ha en jobb jeg blir satt pris på. Jeg kan ikke bare uforsiktig spise og trene fordi jeg er ikke komfortabel med å bli "stor". Det er ikke nok plass til meg i verden til å bli større egentlig, men jeg må trenge meg på og ta litt mer plass for å overleve.
Jeg vil bare ha litt mer muskler og bittelitt fett. Jeg tror ikke jeg vil satse på å gå opp til mer enn 47. Ihvertfall ikke i første omgang. Jeg må ta små forsiktige skritt om jeg skal klare å vende på dette her. Og nå vil jeg snu fordi jeg kan ikke lenger tro på at det går fint å holde på som jeg gjør siden "jeg spiser jo!". Å hoppe over et måltid hver dag i årevis er ikke en vane man bør holde på med i for lang tid. Særlig ikke i kombinasjon med streng lavkarbo (og moderat kalorirestriksjon) som jeg spiser. Og det uten en eneste utskeielse på ti-år. Jeg har sultet hver kveld, så ville jeg ikke anbefalt metoden til noen som har tendens til å bli fanget i den falske tryggheten det er å være i skjelettets favn, siden man blir så lett fanget av vanen. Og man kan bli vant til å sulte også. Vant til følelsen. Like den til og med. Ihvertfall til en viss grad. Om magen rumler og gnager om kvelden tar jeg bare te med soyamelk og søtningsmidler så holder den opp.
Da jeg sto på badet i dag og bestemte meg for å snu fikk jeg Guds støtte. Jeg har trodd jeg var avhengig av støtte fra en mann, men når jeg nå fikk støtte for planen min av Gud trenger jeg ikke det. Og bra er det fordi jeg har ingen mann som elsker meg i livet mitt.
Å snu er som å se oppover i vekt, men også oppover til livsglede og et langt liv. Nå vil jeg ikke se ned i mørket og graven min mer.
Jeg gleder meg til å sette igang. Men nå er jeg sliten fordi jeg er forkjøla om vinteren. Jeg hangler hele vinterhalvåret. Jeg får gå på trening straks jeg ikke føler meg utkjørt. Jeg burde kanskje tatt noen dager uten fysisk aktivitet og spise meg opp litt men jeg blir redd ved tanken. Kanskje jeg klarer en mellomting. Men som regel setter panikken inn om jeg ikke har fulgt reglene. Jeg får se.
Det tok tid å komme hit når jeg insisterte på å klare det uten å bare faste, men spise proteinholdig mat tre ganger daglig. I speilet ser jeg ut som en av de avmagrede modellene man trekker frem bildet av når man kritiserer modellbransjen for å promotere anoreksi. Jeg vil ikke se 42-tallet! jeg vil ha litt mer muskelatur, så nå er det slutt på 1500 kcal pr dag og 80 min gange. Nå skal jeg opp 100 kcal, trene styrke annenhver dag og spasere 10 minutter mindre daglig. Jeg synes det er merkelig å ikke ha noe muskelatur på magen og å kjenne tarmene rett under huden.
Men det er ikke lett for meg å skulle bli større. Det er vrient. Fordi jeg føler meg liten av all kjeften jeg får, og verdifattig siden jeg ikke spiser nok til å være sterk og utholdende til å ha en jobb jeg blir satt pris på. Jeg kan ikke bare uforsiktig spise og trene fordi jeg er ikke komfortabel med å bli "stor". Det er ikke nok plass til meg i verden til å bli større egentlig, men jeg må trenge meg på og ta litt mer plass for å overleve.
Jeg vil bare ha litt mer muskler og bittelitt fett. Jeg tror ikke jeg vil satse på å gå opp til mer enn 47. Ihvertfall ikke i første omgang. Jeg må ta små forsiktige skritt om jeg skal klare å vende på dette her. Og nå vil jeg snu fordi jeg kan ikke lenger tro på at det går fint å holde på som jeg gjør siden "jeg spiser jo!". Å hoppe over et måltid hver dag i årevis er ikke en vane man bør holde på med i for lang tid. Særlig ikke i kombinasjon med streng lavkarbo (og moderat kalorirestriksjon) som jeg spiser. Og det uten en eneste utskeielse på ti-år. Jeg har sultet hver kveld, så ville jeg ikke anbefalt metoden til noen som har tendens til å bli fanget i den falske tryggheten det er å være i skjelettets favn, siden man blir så lett fanget av vanen. Og man kan bli vant til å sulte også. Vant til følelsen. Like den til og med. Ihvertfall til en viss grad. Om magen rumler og gnager om kvelden tar jeg bare te med soyamelk og søtningsmidler så holder den opp.
Da jeg sto på badet i dag og bestemte meg for å snu fikk jeg Guds støtte. Jeg har trodd jeg var avhengig av støtte fra en mann, men når jeg nå fikk støtte for planen min av Gud trenger jeg ikke det. Og bra er det fordi jeg har ingen mann som elsker meg i livet mitt.
Å snu er som å se oppover i vekt, men også oppover til livsglede og et langt liv. Nå vil jeg ikke se ned i mørket og graven min mer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar