Gud har gitt oss fri vilje mens vi har så lett for å være sta og ville følge vår vilje nesten for enhver pris. Jeg har ikke "møtt" noen som er like sta som meg selv, med unntak av andre ano'er. Vi er sta i den grad at vi er blindet i vår stahet. Samme som det lite fleksible hjelpeapparatet som tror de vet hvordan hjelpe, og tvinger gjennom sin vilje og metode uten å lytte til de de skal hjelpe med tro på at deres virkelighet er like sann som deres egen. De lytter ikke til pasienten akkurat slik pasienten ikke lytter til sin kropp. Kanskje det er noen som lytter noe men det er lite hensynstaken. Det er lite som taes på alvor. Egenviljen får styre, noe som unnskyldes ved å kalle det fornuft basert på kunnskap. I mangel på kjærlighet og reell innsikt selvsagt. pasienten og hjelperen speiler hverandre perfekt.
Egenvilje er ikke det samme som egoistisk. Egenvilje er istedet ufri vilje. Ano føler seg så bestemt på å ikke gå opp i vekt at hun er tvunget til å følge denne viljen. Det er litt skremmende forid egentlig betyr det svært lite i forhold til mye annet. Som nærhet til andre mennesker f.eks. og livskvalitet som kommer av frihet.
Det viktigste å tenke på med hensyn til stahet og egenvilje er at det vi gjør ikke skal går utover noen. Jeg har mista mange venner. Jeg har avvist dem. Jeg har prioritert å passe tvihardt på å være tynn siden jeg var 16 og er nå snart 40. Jeg har trodd jeg var fri fordi jeg fulgte min egen og ikke andres vilje, men jeg er ikke fri. Jeg kan være fri hverken ved å følge min egen eller andre menneskers vilje fordi menneskers vilje er begrenset.
Vi er gitt en fri vilje men benytter oss sjelden av den nettop fordi den ikke er bundet til vår egen, den er derimot knyttet opp mot Guds vilje. Guds vilje er å gi oss frihet og vi gir oss det motsatte. Egenviljen er fengslende. Ved Guds vilje er vi fri fra oss selv og kan oppleve kjærlighet for alle mennesker på lik linje, inkludert oss selv. Da er det ikke noe skille. Ingen blir ekskludert. Fordi kjærlighet er over oss og rommer oss totalt.
Nå er det viktigste for meg det helt motsatte av denne kjærlige enhet, nemlig å tviholde på å følge min vilje. Det er et svært selvopptatt prosjekt. Jeg bryr meg om kropp, men ikke av kjærlighet, men utfra en sterk vilje med tanke på et ideal. Jeg mangler aksept for kroppen akkurat slik den er, med sine behov og begrensninger, så jeg vil bestemme hvor mye den unnes, og hva den må gjøre for at jeg blir fornøyd. Det er egentlig trist. Et kjærlighetsløst fengsel. Å følge egenviljen er et substitutt for kjærlighet.
Men jeg synes også det ser ut som mennesker blir provosert av slike som Ano. Behandlerne vil ta fra Ano den kontrollen hun tviholder på. De prøver å bekjempe stahet og egenrådighet i andre fordi de ikke klarer å kvitte seg med sin egen stahet og egenrådighet. Samme som de som ikke har kontroll over eget liv liker å ha kontroll over andres, for å føle at de har den kontrollen de mangler. Ano bærer altså pleiernes skygge. Utad vil pleierne betrakte seg selv som uselviske og omsorgsfulle og skjuler for seg selv det motsatte som er egenviljen, staheten, egenrådigheten og selviskheten. Og dette ser de i Ano.
De er like ufrie som Ano fordi deres omsorg er ikke uselvisk, den er ikke noe som skjer i frihet. Det er ikke kjærlighet. De vil være gode men det gode er ikke menneskelig, det er guddommelig og kan ikke knyttes til selvet(mennesket) uten å tape sin ekthet. Pleierne med skyggeside gir men klarer ikke å gi slipp på seg selv samtidig og tjener derfor ikke Gud som vil at de skal sette pasientene fri i kjærlighet. Og de vil de ikke innrømme at kjærligheten ikke kommer fra dem selv men fra Gud som strømmer inn i dem. De liker heller å tro de selv er kjærlige, men sånne som Ano minner dem om at dette ikke er sannheten. De er redd egenverdien blir borte om de ikke identifiserer seg med hjelperrollen.
De vil ha makt. De vil ta fra andre makt fordi de ikke selv har makt over seg selv. Er det noe jeg er redd for så er det slikt blindt overformynderi. De minner meg om zombier fordi de ikke innser hva de faktisk gjør. De er som blinde og hører heller ikke. De har bestemt seg for hva som er bra for et annet menneske uten først å spørre hva dette mennesket trenger.
De er like stae som Ano er. Men å ville noe på andres vegne er selvisk. Om man ikke ønsker andre frihet er det ikke kjærlighet. De fortjener ikke ydmykhet og takk , men vil gjerne ha det og prøver å tvinge seg til å få det, for at ikke selvbildet av å være omsorgsfull og kjærlig skal rakne. Men saken er at det er de selv som mangler ydmykhet for at Gud gir dem evnen til å elske.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar