Egenverdi og nytteverdi.

07.04.2012

Da jeg var en god del yngre mente jeg at jeg var verdifull i meg selv og mente derfor at jeg fortjente respekt, vennlighet osv av andre , selv uten å gi dette til andre selv! Tenk som dumt. Ja, jeg var verdifull men i uttrykket var jeg det slett ikke, ikke det minste, ihvertfall ikke i tenårene. Jeg mente andre var verdifulle også men viste ikke dette i handling fordi jeg opplevde det ikke, jeg bare mente det. Jeg opplevde ikke meg selv som verdifull heller selvsagt. Om jeg hadde opplevd andre som verdifulle ville jeg naturlig nok gitt uttrykk for det i handling, i møte med de, som følge av opplevelsen av de som verdifulle. Jeg ville vist de respekt, vennlighet osv. Jeg glemte altså den gangen at nytteverdien er det som er uttrykket for vår verdi. Jeg fortjener ikke respekt før jeg selv kan vise det og fortjener ikke tilgivelse før jeg kan tilgi osv. For når jeg kan vise respekt respekterer jeg reelt sett, det er ikke bare en mening, respekten er en realitet pga opplevelsen av verdien jeg skal respektere.
Nå opplevde ikke jeg andre som noe å respektere før Jesus gav meg respekt. da kom den helt inn og gjennomtrengte meg slik at jeg opplevde meg som respektert og kunne dermed også respektere andre fullt ut og ikke bare som fra utsiden, som en mening sinnet har om noe. Før jeg opplevde folk som verdifulle og til å respektere så jeg feil og mangler, ikke verdien i dem.  Samme med meg selv, jeg så feil og mangler. Men når man vil være til nytte og kan være det og i det glemmer seg selv ser man ikke sine feil og mangler fordi man bruker sine evner og har fokus på å bruke de.

Nå har jeg fått litt korreks på dette innlegget og vil tillegge følgende:

Om man nyter med kjærlighet, ja da oppløftes det jo fra materialisme. Jeg glemte å ta med i beregninga at en alkoholiker nyter ikke sin drikk, en bulimiker nyter heller ikke mat, de gleder seg ikke og dermed er det som intet å regne. Eller misbruk kan det kalles selvsagt. Så å nyte en posjon mat man vet kroppen trenger som i kjærlighet til kroppen er egentlig bare bra. Å tenke for mye på mat er uheldig, men det er det bare en spiseforstyrret person, som ikke har kjærlighet nok til kroppen sin, og kanskje heller ikke sjelen, som gjør. En som sulter tenker på mat fordi hun er sulten og lengtende etter neste tillatte måltid, og en som er besatt og avhengig tenker på mat. Det er mange avhengigheter som får en på siden av det essensielle, i kampen om tilværelsen med et skjold mot en brutal verden.

Jeg mener vi er satt til verden for å være til nytte, ikke bare å være, som en del alternative mener. Man skal ikke sitte i en hule og meditere. I himmelen er det ikke det man gjør og det er himmelen man skal forberede seg til.

Jeg tror også det er lettere å nyte, glede seg over ting og forhold, om man er til nytte. Da kan man nemlig unne seg det, man føler man fortjener det. Da jeg ikke klarte å jobbe nok frivillig til å føle meg nyttig nok var det ikke like lett å unne seg mat.