17.06.2011
Jeg ble ledd av når jeg ble sint som barn og ungdom av både pappa og mamma. Det jeg sa kom ikke gjennom, og når jeg ble sint ble det latterliggjort. Jeg ble veldig fortvilet av det og anspent, og frustrert. Jeg har i det siste tenkt på en episode som har satt seg fast der mamma hadde det gøy fordi jeg var sint. Hun lekte trolig at jeg var en tyr fordi hun viftet med et lite håndklede i ansiktet mitt og lo. Å ha tirret meg opp var helt kuult, liksom, så hun bare fortsatte. Men hun hadde også et foraktfullt blikk som skremte meg. Jeg snakket alvor. Men hun bare smilte et ekkelt smil.
Selv om jeg har opplevd å bli ledd mye av, av søstera mi, mamma og pappa så var det ikke før for et par dager siden jeg kom på ideen om at det er mulig å bare le når noen er sinte, istedetfor å ta alt på alvor. Ikke oppi ansiktet på noen slik mamma gjorde, selvsagt, men i sitt stille sinn på avstand til situasjonen. Jeg tok innover meg mammas oppførsel og ble den fordi jeg ville forstå.
Å bare le var helt nytt for meg. Det skapte en stor avstand til hele situasjonen, jeg tok ikke ansvar, føltes ut som. Jeg vil dog ikke velge det overfor min sønn. Er det noen som tar folk på alvor så er det meg. Jeg har blitt mine foreldres motsetning sånn sett.
Jeg tenker at det kan være greit å le av det komiske i det tragiske når det tragiske er i fortiden, men alle fortjener respekt nok til å bli tatt på alvor. Man burde være grei nok til å overse oppførsel/sinne og høre på ordene som vedkommende vil bli møtt på. Ja, det må være greit å le de gangene ingen blir såret av det.
Jeg har i den siste sett etter det komiske i det tragiske. Det nytter likevel ikke å ha medfølelse med noen som kanskje er døde eller jeg ikke kjenner. F.eks det å se en nazist drepe den ene jøden etter den andre på en film som om han var besatt kan være komisk. Han lever jo med en merkverdig innstilling, tror han bekjemper ondskap ved selv å være ond, ja, oppfører seg som en tulling.
Uansett om man ler eller gråter forandrer det ingenting. Den onde kan vel egentlig bare betraktes som tull? Tullete oppførsel?
Det beste er kanskje at man ser både det tragiske og det komiske i situasjoner og velger ta personen på alvor uansett. Og ikke trenger man å velge om man skal reagere på det tragiske eller det komiske engang, men det er vanskelig å la være å reagere overhodet. Men følelsene er ikke verdt å ta på alvor på den måten at man reagerer, det er budskapet, viljen til personen, som er viktig. Følelser er bare redskap for å forstå.
Jeg ble ledd av når jeg ble sint som barn og ungdom av både pappa og mamma. Det jeg sa kom ikke gjennom, og når jeg ble sint ble det latterliggjort. Jeg ble veldig fortvilet av det og anspent, og frustrert. Jeg har i det siste tenkt på en episode som har satt seg fast der mamma hadde det gøy fordi jeg var sint. Hun lekte trolig at jeg var en tyr fordi hun viftet med et lite håndklede i ansiktet mitt og lo. Å ha tirret meg opp var helt kuult, liksom, så hun bare fortsatte. Men hun hadde også et foraktfullt blikk som skremte meg. Jeg snakket alvor. Men hun bare smilte et ekkelt smil.
Selv om jeg har opplevd å bli ledd mye av, av søstera mi, mamma og pappa så var det ikke før for et par dager siden jeg kom på ideen om at det er mulig å bare le når noen er sinte, istedetfor å ta alt på alvor. Ikke oppi ansiktet på noen slik mamma gjorde, selvsagt, men i sitt stille sinn på avstand til situasjonen. Jeg tok innover meg mammas oppførsel og ble den fordi jeg ville forstå.
Å bare le var helt nytt for meg. Det skapte en stor avstand til hele situasjonen, jeg tok ikke ansvar, føltes ut som. Jeg vil dog ikke velge det overfor min sønn. Er det noen som tar folk på alvor så er det meg. Jeg har blitt mine foreldres motsetning sånn sett.
Jeg tenker at det kan være greit å le av det komiske i det tragiske når det tragiske er i fortiden, men alle fortjener respekt nok til å bli tatt på alvor. Man burde være grei nok til å overse oppførsel/sinne og høre på ordene som vedkommende vil bli møtt på. Ja, det må være greit å le de gangene ingen blir såret av det.
Jeg har i den siste sett etter det komiske i det tragiske. Det nytter likevel ikke å ha medfølelse med noen som kanskje er døde eller jeg ikke kjenner. F.eks det å se en nazist drepe den ene jøden etter den andre på en film som om han var besatt kan være komisk. Han lever jo med en merkverdig innstilling, tror han bekjemper ondskap ved selv å være ond, ja, oppfører seg som en tulling.
Uansett om man ler eller gråter forandrer det ingenting. Den onde kan vel egentlig bare betraktes som tull? Tullete oppførsel?
Det beste er kanskje at man ser både det tragiske og det komiske i situasjoner og velger ta personen på alvor uansett. Og ikke trenger man å velge om man skal reagere på det tragiske eller det komiske engang, men det er vanskelig å la være å reagere overhodet. Men følelsene er ikke verdt å ta på alvor på den måten at man reagerer, det er budskapet, viljen til personen, som er viktig. Følelser er bare redskap for å forstå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar