Psykologen min vet null om spiseforstyrrelser, så hun blir usikker og prøver å ta tak i situasjonen med dominerende og grove grep. " Du må spise for sønnen din sin skyld" (blæh! det kunne mora mi ha klart å sagt også. Lite proft. )"skal du begynne å trene igjen? Det må jeg snakke med legen din om. Jeg tror vi bør ta en time sammen alle tre".
Er det noe en anorektiker hater er det at noen skal prøve å kontrollere livet ens. Ikke at andre vil finne seg i det heller, altså, men det er virkelig å rokke på forsvaret til en anorektiker. Jeg blir sint og synes hun svikter, hun skal være en støtte, ikke en fiende jeg skal forsvare meg mot. Neste gang jeg ser henne skal jeg si det. Hun får kutte ut ellers vil jeg ikke snakke med henne mer. Jeg trener da uten hennes godkjennelse. Hvem tror hun at hun er? Meg? Dust. (Jeg måtte bare få det ut).
Terapeuter går for langt når de er skråsikre på å vite bedre hva som er best for en person enn personen selv. "Jeg synes ikke du skal" - sånne utsagn skaper tillitsbrudd. Terapeuter og andre som skal møte noen bør ha tillit til at den andre kan løse ting i forhold til sin indre sannhet og at denne deres indre sannhet er sann for vedkommende og dermed god nok. Den andre bør ha respekt nok til kun å komme med innspill som kan være med å løse knuten til vedkommende.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar