den lubne kona.

28.11.2012

Jeg skulle ikke tatt meg en røyk så snart jeg våknet
og lese om selvbiografisk tvangsbehandling i psykiatrien samtidig.
Jeg ble kvalm og svimmel og klarte såvidt å dusje etterpå,
måtte sette meg ned for å hvile en stund før jeg kunne fortsette
og maktet ikke vaske håret.

Da jeg senere gikk en tur til butikken, delvis gråtende og obs på
at jeg kunne falle i besvimelse hvert øyeblikk, kom en lubben kone imot meg.
Hun så ikke nedover sin egen kropp da hun så på mine tynne ben
slik de fleste andre kan finne på å gjøre, i skam over sin fedme?,
nei hun så meg skikkelig inn i ansiktet med åpent blikk,
men med en åpenbart bekymret mine. Hun tror nok jeg er syk, tenkte jeg.
Nå er jeg blek av blodmangel, så det hjalp nok til for å gi inntrykk av at jeg var en anorektiker.

Men jeg tenkte at om jeg hadde vokst opp hos henne istedenfor hos mine
egne kroppsfikserte foreldre ville jeg ikke vært så tynn som nå,
jeg ville vært normal og ha tatt en lang utdannelse.
Men jeg savner det ikke, dessuten trenger Gud å erfare forskjellige liv.
Alle er lovt frigjørelse med hver sin personlige livsvei-vri.