01.01.2013
Mamma vil at jeg skal spise som en spurv. Men en spurv har en mye mindre magesekk enn min kropp har,
så å spise den samme mengden blir unaturlig lite. Dessuten ville jeg gått i døden med denne kroppen om jeg spiste som en. Derfor spiser jeg mer, nesten som en tyv, mens hun kritiserer meg for å spise mye. Det er ikke noe koselig ved dette. Jeg holder meg akkurat stor nok til å ikke bli for syk og akkurat liten nok til ikke å bli kalt et grådig beist.
Mamma
vil dette fordi hun er redd jeg skal bli tykk, naturligvis. Det minner
henne om grådighet, noe hun forakter. Finn Skårderud påstår at forakt
skyldes skam. Mon tro om hun skammer seg over egen grådighet? Hun har
lært meg å ikke være det ved å frykte hennes forakt. Men var det ingen
bedre måte å lære det bort på? Som ved å være et godt eksempel for
eksempel?
Mamma vil at jeg skal spise som en spurv. Men en spurv har en mye mindre magesekk enn min kropp har,
så å spise den samme mengden blir unaturlig lite. Dessuten ville jeg gått i døden med denne kroppen om jeg spiste som en. Derfor spiser jeg mer, nesten som en tyv, mens hun kritiserer meg for å spise mye. Det er ikke noe koselig ved dette. Jeg holder meg akkurat stor nok til å ikke bli for syk og akkurat liten nok til ikke å bli kalt et grådig beist.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar