02.12.2011
Jeg beundrer jenter som tør ha en normalt slank kropp. Være til stede med hele seg (sin kropp), i beskjedenhet og tydelighet på samme tid. Jeg føler meg ikke velkommen i verden ordentlig, så jeg er fremme med bare noen få prosent idet jeg betrakter omverdenen, men er glad for å være tilstede og kunne oppleve likevel, for jeg fasineres av mennesker og resten av Guds skaperverk. Det er viktig for meg å skille mellom når noe bør sies og når man bør holde noe inne. Jeg er gjerne helt fremme i verdens rom, blottlagt, når jeg har noe viktig å formidle. Noe jeg tror er bra for andre å vite. Ellers er jeg tilbakeholden om andre ikke spør.
Jeg elsker min nye frihet, den frihet jeg fikk åpenbart for meg for mange år siden og endelig er integrert. Jeg føler meg som en unge som skal ta de første steg ut i verden. Ydmyk over å få leve her på jorda, glad for å se alt som er levende. Jeg er født på ny, føles det som. Og jeg er takknemlig for hvert minutt jeg får være her. Er ikke det minste redd for å "dø" for jeg vet med sikkerhet at døden ikke finnes. Men jeg savner ikke himmelen mer, for jeg liker meg her nå. Himmelen er jo der og hjelper meg hvor enn jeg er.
Jeg kommer kanskje til å bli slik som de jeg beundrer. Det er jo ofte slik man blir. Men jeg må oppleve å ikke ta inn over meg vurderinger og nedrakking en stund før jeg tør. Bli vant til å la slikt prelle av. Det er noe nytt. Jeg har ikke fått tykk hud plutselig men humor er som en luke inn til gleden, og gleden gir beskyttelse og har en forbindelse til kjærligheten.
Jeg veier 45/46 kg nå (171 cm høy og BMI på 15). Da jeg våknet opp til min integrerte frihet så jeg plutselig hvor unødvendig det er å være så tynn. Før var jeg glad for mine tynne ben uten noe fett å ta i, men den første dagen etter at jeg hadde fått friheten var jeg nesten flau over å vise dem fram. Nå blåser jeg litt i hvordan jeg ser ut. Det er noe nytt det også. Jeg er ikke noen god rollemodell for unge jenter slik jeg ser ut nå. Heldigvis er det de unge som virker minst påvirket av å se kroppen min. Sikkert fordi de er vant til tynnhetstyranniet. Verre er det med voksne damer. Men jeg gidder ikke ha dårlig samvittighet fordi de kjenner på sin dårlige samvittighet for sin lubbenhet når de ser min kropp lenger. Jeg lar det være opp til dem.
Jeg tenker at livet er som en labyrint. Hekkene er begrensningene og stiene livets veg. Jeg har gjort meg så smal at jeg kunne gå gjennom en hekk. Nå er jeg gjennom og har det bare bra. Jeg er lykkelig faktisk. Og vil nå forkusere på å formidle det jeg tror kan være frigjørende for andre. Jeg unner dem alt godt, alt godt.
I kveld skal jeg på mitt første julebord ever. Jeg gleder meg. Ikke til maten og alkohol er uinteresant, men til menneskene jeg skal få oppleve. Jeg er så takknemlig. Alle er så guddommelige.
Jeg beundrer jenter som tør ha en normalt slank kropp. Være til stede med hele seg (sin kropp), i beskjedenhet og tydelighet på samme tid. Jeg føler meg ikke velkommen i verden ordentlig, så jeg er fremme med bare noen få prosent idet jeg betrakter omverdenen, men er glad for å være tilstede og kunne oppleve likevel, for jeg fasineres av mennesker og resten av Guds skaperverk. Det er viktig for meg å skille mellom når noe bør sies og når man bør holde noe inne. Jeg er gjerne helt fremme i verdens rom, blottlagt, når jeg har noe viktig å formidle. Noe jeg tror er bra for andre å vite. Ellers er jeg tilbakeholden om andre ikke spør.
Jeg elsker min nye frihet, den frihet jeg fikk åpenbart for meg for mange år siden og endelig er integrert. Jeg føler meg som en unge som skal ta de første steg ut i verden. Ydmyk over å få leve her på jorda, glad for å se alt som er levende. Jeg er født på ny, føles det som. Og jeg er takknemlig for hvert minutt jeg får være her. Er ikke det minste redd for å "dø" for jeg vet med sikkerhet at døden ikke finnes. Men jeg savner ikke himmelen mer, for jeg liker meg her nå. Himmelen er jo der og hjelper meg hvor enn jeg er.
Jeg kommer kanskje til å bli slik som de jeg beundrer. Det er jo ofte slik man blir. Men jeg må oppleve å ikke ta inn over meg vurderinger og nedrakking en stund før jeg tør. Bli vant til å la slikt prelle av. Det er noe nytt. Jeg har ikke fått tykk hud plutselig men humor er som en luke inn til gleden, og gleden gir beskyttelse og har en forbindelse til kjærligheten.
Jeg veier 45/46 kg nå (171 cm høy og BMI på 15). Da jeg våknet opp til min integrerte frihet så jeg plutselig hvor unødvendig det er å være så tynn. Før var jeg glad for mine tynne ben uten noe fett å ta i, men den første dagen etter at jeg hadde fått friheten var jeg nesten flau over å vise dem fram. Nå blåser jeg litt i hvordan jeg ser ut. Det er noe nytt det også. Jeg er ikke noen god rollemodell for unge jenter slik jeg ser ut nå. Heldigvis er det de unge som virker minst påvirket av å se kroppen min. Sikkert fordi de er vant til tynnhetstyranniet. Verre er det med voksne damer. Men jeg gidder ikke ha dårlig samvittighet fordi de kjenner på sin dårlige samvittighet for sin lubbenhet når de ser min kropp lenger. Jeg lar det være opp til dem.
Jeg tenker at livet er som en labyrint. Hekkene er begrensningene og stiene livets veg. Jeg har gjort meg så smal at jeg kunne gå gjennom en hekk. Nå er jeg gjennom og har det bare bra. Jeg er lykkelig faktisk. Og vil nå forkusere på å formidle det jeg tror kan være frigjørende for andre. Jeg unner dem alt godt, alt godt.
I kveld skal jeg på mitt første julebord ever. Jeg gleder meg. Ikke til maten og alkohol er uinteresant, men til menneskene jeg skal få oppleve. Jeg er så takknemlig. Alle er så guddommelige.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar