15.09.2012
Jeg ble nesten sjokkert over avvisningen fra mamma og pappa etter skilsmissen og følte meg uendelig ensom. Plutselig var det så de såvidt brydde seg, og jeg begynte å innbilde meg at grunnen var at jeg ikke var verdt å elske og ha det bra. Og det at jeg ble så mye kritisert, ikke fikk dekket mine behov utover de rent fysiske og ikke fikk hjalp da jeg ba om det ble bevisene på at antakelsen stemte. Når mamma mener det å få ansiktsløftning er viktigere enn at barnet får fortsette med sin største lidenskap (ballett)begynte det å bli tydelig at de ikke mente jeg var verdt det.
Jeg tok ikke ansvar for å få få det bedre på en voksen og anstendig måte ved å oppsøke barnevernet. Hvorfor skulle jeg tro noen som ikke var mine foreldre skulle bry seg mer enn de når det jo er foreldre som normalt har mest kjærlighet? De voksne utenfor som kritiserte mamma var jo som mamma. Og mamma kritiserte barnevernet, som jo sikkert også var kritikkverdig i større grad på den tida, så jeg delte hennes syn på de som fiender.
Pappa reagerte på at jeg ikke fikk ha eget rom men måtte sove på gangen, men reaksjonen førte ikke til handling. Jeg syntes ikke det var så ille å måtte sove på gangen, selv om det var mye trafikk noen ganger. Det var verre å bli totalt og konstant oversett når jeg trengte trøst fordi jeg savnet pappa. Pappa som ikke ville ha meg selv om jeg ville bo hos han.Pappa jeg ikke kunne nevne uten å få sterke motreaksjoner fra bitre mamma. Jeg tok det etterhvert personlig denne ulykke. Jeg fortjente det,og noe måtte være svært urent og stusselig ved meg siden jeg ble så foraktet og oversett.
Og hva resultatet ble av dette var bl.a at jeg ble underlegen og overlegen om hverandre. Protesterte mye på alt som jeg opplevde som begrensende og ukjærlig fordi jeg følte jeg var satt i et fengsel som et dyr som ikke får tilsyn. Brøt regler fordi jeg var jo allerede plassert i båsen "usynlig og uviktig", så hva gjorde det da fra eller til å gjøre det?
Jeg trodde foreldrene mine mente jeg ikke fortjente bedre, men jeg skjønte aldri hva grunnen var. Jeg fikk angst for dette ukjente ved meg og ble svært hemmet. Alle uttrykk for følelser jeg gav i mammas nærvær ble avfeid og kritisert enten det var sinne, sorg eller glede. Sinne virket det som om hun opplevde som avskyelig, sorg ble kalt medlidenhet og glede foraktelig bråkete. Tankene mine avfeide hun og kroppen min stirret hun på og kommenterte. Alt fra meg var tydeligvis ekkelt, så jeg var vel det også da? Ærlig talt; er det rart man skriker opp når de rundt har en vegg rundt seg og en opplever at man er usynlig for dem?
Det jeg tenkte før disse tanker etter første time var dette:
Jeg er redd for ikke å tilfredstille andre fordi jeg da risikerer avvisning og den tomhet som følger med ensomheten. Og mitt kontrollbehov er grunnet i denne frykt som en forebyggende mekanisme.
En natt opplevde jeg at de tankemønstre som danner spiseforstyrrelsen som system sitter i magen der det ofte gjør vondt, og jeg så for meg at de løste seg opp, fordi jeg innså at jeg ikke trengte dem egentlig. At trygghet ikke ligger i slikt men inni meg bak alle faste tanker som danner handlingsmønstre. Jeg tror kanskje jeg dannet et mønster å gå etter fordi jeg ikke hadde et familiemønster mer. Det var jo oppløst, til min store fryktfortvilelse,fordi mamma plutselig ikke gadd vedlikeholde det mer og lot alt skli ut.
Uten dette selvlagde mønster i meg så jeg frem til et liv der jeg lot meg selv være fri til å gjøre det jeg ville. Ikke fastspent til trening, isolert spising og isolasjon. Å være mer ute blandt andre mennesker med trygghet i megs elv istedenfor i spise- og treningsmønsteret mitt. Dette var helt nytt for meg. Og jeg klarte å leve etter det dagen for time nr to. Jeg følte ikke skam over å tillate meg det heller. Jeg dømte meg ikke for å være lettsindig. Fordi før jeg gjorde dette hadde jeg skilt mellom det å følge begjær og det å følge reelle ønsker. Det rettferdiggjorde mine handlinger.
Jeg ble nesten sjokkert over avvisningen fra mamma og pappa etter skilsmissen og følte meg uendelig ensom. Plutselig var det så de såvidt brydde seg, og jeg begynte å innbilde meg at grunnen var at jeg ikke var verdt å elske og ha det bra. Og det at jeg ble så mye kritisert, ikke fikk dekket mine behov utover de rent fysiske og ikke fikk hjalp da jeg ba om det ble bevisene på at antakelsen stemte. Når mamma mener det å få ansiktsløftning er viktigere enn at barnet får fortsette med sin største lidenskap (ballett)begynte det å bli tydelig at de ikke mente jeg var verdt det.
Jeg tok ikke ansvar for å få få det bedre på en voksen og anstendig måte ved å oppsøke barnevernet. Hvorfor skulle jeg tro noen som ikke var mine foreldre skulle bry seg mer enn de når det jo er foreldre som normalt har mest kjærlighet? De voksne utenfor som kritiserte mamma var jo som mamma. Og mamma kritiserte barnevernet, som jo sikkert også var kritikkverdig i større grad på den tida, så jeg delte hennes syn på de som fiender.
Pappa reagerte på at jeg ikke fikk ha eget rom men måtte sove på gangen, men reaksjonen førte ikke til handling. Jeg syntes ikke det var så ille å måtte sove på gangen, selv om det var mye trafikk noen ganger. Det var verre å bli totalt og konstant oversett når jeg trengte trøst fordi jeg savnet pappa. Pappa som ikke ville ha meg selv om jeg ville bo hos han.Pappa jeg ikke kunne nevne uten å få sterke motreaksjoner fra bitre mamma. Jeg tok det etterhvert personlig denne ulykke. Jeg fortjente det,og noe måtte være svært urent og stusselig ved meg siden jeg ble så foraktet og oversett.
Og hva resultatet ble av dette var bl.a at jeg ble underlegen og overlegen om hverandre. Protesterte mye på alt som jeg opplevde som begrensende og ukjærlig fordi jeg følte jeg var satt i et fengsel som et dyr som ikke får tilsyn. Brøt regler fordi jeg var jo allerede plassert i båsen "usynlig og uviktig", så hva gjorde det da fra eller til å gjøre det?
Jeg trodde foreldrene mine mente jeg ikke fortjente bedre, men jeg skjønte aldri hva grunnen var. Jeg fikk angst for dette ukjente ved meg og ble svært hemmet. Alle uttrykk for følelser jeg gav i mammas nærvær ble avfeid og kritisert enten det var sinne, sorg eller glede. Sinne virket det som om hun opplevde som avskyelig, sorg ble kalt medlidenhet og glede foraktelig bråkete. Tankene mine avfeide hun og kroppen min stirret hun på og kommenterte. Alt fra meg var tydeligvis ekkelt, så jeg var vel det også da? Ærlig talt; er det rart man skriker opp når de rundt har en vegg rundt seg og en opplever at man er usynlig for dem?
Det jeg tenkte før disse tanker etter første time var dette:
Jeg er redd for ikke å tilfredstille andre fordi jeg da risikerer avvisning og den tomhet som følger med ensomheten. Og mitt kontrollbehov er grunnet i denne frykt som en forebyggende mekanisme.
En natt opplevde jeg at de tankemønstre som danner spiseforstyrrelsen som system sitter i magen der det ofte gjør vondt, og jeg så for meg at de løste seg opp, fordi jeg innså at jeg ikke trengte dem egentlig. At trygghet ikke ligger i slikt men inni meg bak alle faste tanker som danner handlingsmønstre. Jeg tror kanskje jeg dannet et mønster å gå etter fordi jeg ikke hadde et familiemønster mer. Det var jo oppløst, til min store fryktfortvilelse,fordi mamma plutselig ikke gadd vedlikeholde det mer og lot alt skli ut.
Uten dette selvlagde mønster i meg så jeg frem til et liv der jeg lot meg selv være fri til å gjøre det jeg ville. Ikke fastspent til trening, isolert spising og isolasjon. Å være mer ute blandt andre mennesker med trygghet i megs elv istedenfor i spise- og treningsmønsteret mitt. Dette var helt nytt for meg. Og jeg klarte å leve etter det dagen for time nr to. Jeg følte ikke skam over å tillate meg det heller. Jeg dømte meg ikke for å være lettsindig. Fordi før jeg gjorde dette hadde jeg skilt mellom det å følge begjær og det å følge reelle ønsker. Det rettferdiggjorde mine handlinger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar