22.07.2013
Ifølge denne artikkelen http://uit.no/ansatte/organisasjon/nyhetsartikkel?p_document_id=185783&p_dimension_id=88108&p_menu=28723&p_lang=2
viser det seg at de som ikke blir friske av spiseforstyrrelse har til felles at de ble utsatt for seksuelle overgrep og hadde utviklet unnvikende personlighetsforstyrrelse. Et ganske unikt funn, synes jeg. Ikke et funn fra i år, men verdt å vite for den med interesse for emnet.
Jeg leste netopp at de som har en personlighetsforstyrrelse i mange tilfeller ikke bare hadde e'n av dem. Med tanke på spiseforstyrrelser er borderline/emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse vanlig, og igjen; de fleste av disse har opplevd seksuelt misbruk. Det er nok flest bulimikere, ikke anorektikere, som faller inn i denne kategorien. Andre mulige personlighetsforstyrrelser de med spiseforstyrrelse kan ha er den tvangspregede og den avhengige, men også den narsissistiske og hysteriske formen. Men mer vanlig enn en personlighetsforstyrrelse er det å ha depresjon og angstlidelse i tillegg.
I beskrivelser av spiseforstyrrelser kommer bestandig ordet kontroll med. Det kan handle om kontroll over følelser, behov, kroppens utseende eller kontroll over omgivelsene. For min egen del har det handlet om alle disse faktorene men noen har falt bort i løpet av tilfriskningen. Jeg kontrollerer ikke følelser ved å trykke de langt ned mer, men jeg kan komme i tanker på å slutte å spise for å få kontroll over omgivelsene om disse er urimelige ved behov. Nå har jeg vanligvis vært heldig og fått innflytelse ved å si ifra med ord heldigvis, men å holde meg tynn er viktig og en slags manipulering av omgivelsene på den måten at jeg vil se ut som jeg gjør for ikke å bli oppfattet som et sexobjekt. Å ha former og se feminin ut er skummelt. Og det å være lubben gjør meg mer utsatt for kritikk både fordi lubbenhet ikke er idealet og kan oppfattes som svakhet, og fordi man da har større kropp og dermed mer fremtredende.
Denne sommeren er den første sommeren jeg har likt å ha på meg skjørt og se feminin ut. Det går greit så lenge jeg avslører at jeg er tynn og flatbrysta, men i dag da jeg hadde på meg et skjørt med mye stoff i folder som gjorde at jeg så større ut fikk jeg tanker i frykt for å bli oppfattet på en måte jeg ikke ønsker. Å se maskulin og tøff ut har vært min beskyttelse siden jeg var 14 (og det kan være flaut å bryte ut i gråt med den fasaden:).)
Ifølge denne artikkelen http://uit.no/ansatte/organisasjon/nyhetsartikkel?p_document_id=185783&p_dimension_id=88108&p_menu=28723&p_lang=2
viser det seg at de som ikke blir friske av spiseforstyrrelse har til felles at de ble utsatt for seksuelle overgrep og hadde utviklet unnvikende personlighetsforstyrrelse. Et ganske unikt funn, synes jeg. Ikke et funn fra i år, men verdt å vite for den med interesse for emnet.
Jeg leste netopp at de som har en personlighetsforstyrrelse i mange tilfeller ikke bare hadde e'n av dem. Med tanke på spiseforstyrrelser er borderline/emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse vanlig, og igjen; de fleste av disse har opplevd seksuelt misbruk. Det er nok flest bulimikere, ikke anorektikere, som faller inn i denne kategorien. Andre mulige personlighetsforstyrrelser de med spiseforstyrrelse kan ha er den tvangspregede og den avhengige, men også den narsissistiske og hysteriske formen. Men mer vanlig enn en personlighetsforstyrrelse er det å ha depresjon og angstlidelse i tillegg.
I beskrivelser av spiseforstyrrelser kommer bestandig ordet kontroll med. Det kan handle om kontroll over følelser, behov, kroppens utseende eller kontroll over omgivelsene. For min egen del har det handlet om alle disse faktorene men noen har falt bort i løpet av tilfriskningen. Jeg kontrollerer ikke følelser ved å trykke de langt ned mer, men jeg kan komme i tanker på å slutte å spise for å få kontroll over omgivelsene om disse er urimelige ved behov. Nå har jeg vanligvis vært heldig og fått innflytelse ved å si ifra med ord heldigvis, men å holde meg tynn er viktig og en slags manipulering av omgivelsene på den måten at jeg vil se ut som jeg gjør for ikke å bli oppfattet som et sexobjekt. Å ha former og se feminin ut er skummelt. Og det å være lubben gjør meg mer utsatt for kritikk både fordi lubbenhet ikke er idealet og kan oppfattes som svakhet, og fordi man da har større kropp og dermed mer fremtredende.
Denne sommeren er den første sommeren jeg har likt å ha på meg skjørt og se feminin ut. Det går greit så lenge jeg avslører at jeg er tynn og flatbrysta, men i dag da jeg hadde på meg et skjørt med mye stoff i folder som gjorde at jeg så større ut fikk jeg tanker i frykt for å bli oppfattet på en måte jeg ikke ønsker. Å se maskulin og tøff ut har vært min beskyttelse siden jeg var 14 (og det kan være flaut å bryte ut i gråt med den fasaden:).)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar