05.04.2012
Er det et felt jeg skjønner jeg har mye arbeid å gjøre på så er det min vektlegging av nytelsesaspektet ved tilværelsen. Jeg legger alt for mye vekt på nytelse som en kilde til glede. Jeg ønsker at det å handle for å glede andre, gleden ved sannhet og kjærlighet skal være min eneste glede og ikke vende dette ryggen ved å hengi meg til sanselige nytelser. Jeg finnes selvsagt glede i kjærlighet og det er det viktigste for meg mens jeg opplever det, men når jeg nyter glemmer jeg dette som er så stort og snevrer meg inn i nytelsen. Jeg har vært så opptatt av det og det er jeg flau over, jeg er det mye mer enn andre, nemlig. Jeg har vært anorektisk kanskje egentlig for å kjempe imot behovet for sansenytelser, men har ikke vært klar over helt eksakt hva jeg egentlig gjorde det for, så dermed klarte jeg det ikke. Jeg fastet ikke frivillig. Egentlig kun undertrykte jeg behovene, og ikke så mye hevet meg over de. Jeg har feilet stort på det området faktisk. Eneste jeg med den kampen vant var å overkomme grådighet, men det er svært lenge siden jeg så at det var et litt fremtredende trekk ved meg, så jeg løste svært lite ved den oppførselen.
Det søte liv er egentlig, for meg, et liv med kjærlighet, glede og intimitet med andre mennesker, noe jeg erstattet med søt mat i mangel på det. Jeg spiser ikke så mye pga nytteverdien av mat, veldig mye pga av smaken og konsistensen, og det jeg drikker er nytelsesdrikker som søt te og kaffe fremfor å bare slukke tørsten med vann. Smak/synsing er så fremtrende i meg og vårt samfunn selv om det er så lite viktig. Dette holder døra lukket for det åndelige. Det er materialisme. Det sanselige er, ihvertfall for meg, en stor del av livet, og det er jo helt forferdelig. Det fysiske er jo ment å være et redskap. Trolig også et redskap til glede, men helt sikkert ikke til nytelse.
Jeg mener ikke at det er galt å nyte sin mat. Det er nødvendig for å fordøye den. Men at man legger vekt på sin smak og nytelse i så stor grad at det overskygger fellesskapet, tjenesteviljen. Hvor mange er det ikke som mener hva en selv synes er behagelig og ikke behagelig er så viktig at man gir uttrykk for disse sine meninger? Hvilken nytte har det for andre? De er ikke her for å behage andre. Dette er ikke nytteverdi, det er å vektlegge det sanselige så mye at det blir galskap. Om noen misliker noe ved et utseende, noe ved en væremåte, noe ved det man hører, noe ved en annens mening, noe ved et arbeidsresultat eller arbeidsmåte, hva så? Det har ingen nytteverdi hva en måtte mene og som behager ens sanser. Hva som er til det felles beste er det som er interessant, det som er nyttig.
Tenk på alt folk gjør av destruktive saker; drikker alkohol eller ruser seg for nytelsens skyld, røyker, spiser usunn mat, har selvisk oppførsel osv. kun fordi det føles godt der og da. Å, om jeg bare kunne frelse meg selv fra dette så jeg kunne løst alle fra dette åk.
Sinnets sorte natt vil mange oppleve. Da tar Gud selv vekk ens glede ved det sanselige. Da er det jo enkelt. Da søker man gleden ved sannhet og kjærlighet fordi det er det man ønsker. Men når man må velge det bort selv med handling utfra egen viljes kraft er det ikke så lett.
Nøysomhet er ikke en dyd som settes så stor pris på i vårt samfunn, dessverre.
En bie driver ikke sin virksomhet med nytelse, den gjør nytte for seg og finner kanskje glede i det( hva vet vi om dens følelser?) Det jeg mener er at man kan finne glede i å gjøre nytte for seg, glede andre med sin virksomhet, føle nytteverdi. Det motsatte er jo å bare ta imot, konsumere eller ødelegge og være ubrukelig. Nytelse derimot er en selvisk greie. Vi skal bære frukt, det betyr å utvikle åndelige egenskaper og bruke de. De som ikke gjør det kastes på ilden sånn at de skjønner at de det de driver med er bortkastet eller skadelig sånn at de ser seg selv i et annet lys og kan endre seg og søke det gode og sanne for opplysning om nettop det.
Jeg våger å påstå at om det var mer samhold mennesker i mellom ville behovet for nytelse, og/eller vektleggingen av det, minimeres, og gleden ved å samarbeide og arbeide for felleskapet øke. At man da var motivert med tanke på nytten ved sitt arbeid for felleskapet og ikke de pengene man selv fikk ut av det. Nytelsen ville bli en felles glede som man i takknemlighet tok imot som fruktene av deres felles arbeid som Gud hadde gitt de kraft til å utføre.
Er det et felt jeg skjønner jeg har mye arbeid å gjøre på så er det min vektlegging av nytelsesaspektet ved tilværelsen. Jeg legger alt for mye vekt på nytelse som en kilde til glede. Jeg ønsker at det å handle for å glede andre, gleden ved sannhet og kjærlighet skal være min eneste glede og ikke vende dette ryggen ved å hengi meg til sanselige nytelser. Jeg finnes selvsagt glede i kjærlighet og det er det viktigste for meg mens jeg opplever det, men når jeg nyter glemmer jeg dette som er så stort og snevrer meg inn i nytelsen. Jeg har vært så opptatt av det og det er jeg flau over, jeg er det mye mer enn andre, nemlig. Jeg har vært anorektisk kanskje egentlig for å kjempe imot behovet for sansenytelser, men har ikke vært klar over helt eksakt hva jeg egentlig gjorde det for, så dermed klarte jeg det ikke. Jeg fastet ikke frivillig. Egentlig kun undertrykte jeg behovene, og ikke så mye hevet meg over de. Jeg har feilet stort på det området faktisk. Eneste jeg med den kampen vant var å overkomme grådighet, men det er svært lenge siden jeg så at det var et litt fremtredende trekk ved meg, så jeg løste svært lite ved den oppførselen.
Det søte liv er egentlig, for meg, et liv med kjærlighet, glede og intimitet med andre mennesker, noe jeg erstattet med søt mat i mangel på det. Jeg spiser ikke så mye pga nytteverdien av mat, veldig mye pga av smaken og konsistensen, og det jeg drikker er nytelsesdrikker som søt te og kaffe fremfor å bare slukke tørsten med vann. Smak/synsing er så fremtrende i meg og vårt samfunn selv om det er så lite viktig. Dette holder døra lukket for det åndelige. Det er materialisme. Det sanselige er, ihvertfall for meg, en stor del av livet, og det er jo helt forferdelig. Det fysiske er jo ment å være et redskap. Trolig også et redskap til glede, men helt sikkert ikke til nytelse.
Jeg mener ikke at det er galt å nyte sin mat. Det er nødvendig for å fordøye den. Men at man legger vekt på sin smak og nytelse i så stor grad at det overskygger fellesskapet, tjenesteviljen. Hvor mange er det ikke som mener hva en selv synes er behagelig og ikke behagelig er så viktig at man gir uttrykk for disse sine meninger? Hvilken nytte har det for andre? De er ikke her for å behage andre. Dette er ikke nytteverdi, det er å vektlegge det sanselige så mye at det blir galskap. Om noen misliker noe ved et utseende, noe ved en væremåte, noe ved det man hører, noe ved en annens mening, noe ved et arbeidsresultat eller arbeidsmåte, hva så? Det har ingen nytteverdi hva en måtte mene og som behager ens sanser. Hva som er til det felles beste er det som er interessant, det som er nyttig.
Tenk på alt folk gjør av destruktive saker; drikker alkohol eller ruser seg for nytelsens skyld, røyker, spiser usunn mat, har selvisk oppførsel osv. kun fordi det føles godt der og da. Å, om jeg bare kunne frelse meg selv fra dette så jeg kunne løst alle fra dette åk.
Sinnets sorte natt vil mange oppleve. Da tar Gud selv vekk ens glede ved det sanselige. Da er det jo enkelt. Da søker man gleden ved sannhet og kjærlighet fordi det er det man ønsker. Men når man må velge det bort selv med handling utfra egen viljes kraft er det ikke så lett.
Nøysomhet er ikke en dyd som settes så stor pris på i vårt samfunn, dessverre.
En bie driver ikke sin virksomhet med nytelse, den gjør nytte for seg og finner kanskje glede i det( hva vet vi om dens følelser?) Det jeg mener er at man kan finne glede i å gjøre nytte for seg, glede andre med sin virksomhet, føle nytteverdi. Det motsatte er jo å bare ta imot, konsumere eller ødelegge og være ubrukelig. Nytelse derimot er en selvisk greie. Vi skal bære frukt, det betyr å utvikle åndelige egenskaper og bruke de. De som ikke gjør det kastes på ilden sånn at de skjønner at de det de driver med er bortkastet eller skadelig sånn at de ser seg selv i et annet lys og kan endre seg og søke det gode og sanne for opplysning om nettop det.
Jeg våger å påstå at om det var mer samhold mennesker i mellom ville behovet for nytelse, og/eller vektleggingen av det, minimeres, og gleden ved å samarbeide og arbeide for felleskapet øke. At man da var motivert med tanke på nytten ved sitt arbeid for felleskapet og ikke de pengene man selv fikk ut av det. Nytelsen ville bli en felles glede som man i takknemlighet tok imot som fruktene av deres felles arbeid som Gud hadde gitt de kraft til å utføre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar