Endringer

Jeg har spist mindre de siste par ukene ( fordi noe skjer som stresser meg). Derfor drømmer jeg om bridgeblanding

, engelsk konfekt

og hjemmebakte bollerundstykker med smør og gulost.

Jeg har hatt en vekt på omkring 49 kilo i månedsvis. Holder regnskap vha diett.no. Jeg ønsker å gå ned til 46 kg, sakte, ved å innta minst 150 kcal mindre daglig og øke aktivitetsnivået.

Jeg har endelig begynt med yoga igjen ettersom mitt energinivå har blitt litt høyere. Grunnen til den økte energien er en liten kostendring og kost-tilskudd.

Jeg tok en hår-mineral-analyse (via denne fyren http://www.malterinstitute.org/about-malter-institute/ )fordi jeg ville få en bekreftelse på min teori om at jeg hadde lite energi pga kobbermangel før jeg begynte med kobbertilskudd. Jeg hadde ikke kobbermangel, men ekstrem kalium-mangel. Det morsomme (siden jeg oppfattes som spisevegrer av andre) er at det ikke skyldes underernæring, men for høyt inntak av drikke, samt dag etter dag, år etter år, med for mye (50-90 gram dgl)av Så lett gulosten fra Synnøve som har et veldig høyt innhold (900 mg pr 100 g) av kalsium (som konkurrerer om plassen med magnesium). I tillegg drakk jeg daglig 6,5 dl kalsiumberiket soyamelk jeg ikke visste var kalsiumberiket (rød Alpro). Dette førte til magnesium-mangel til tross for daglig inntak av magnesiumtilskudd 2 ganger dgl i flere år!

For lite magnesium og for mye natrium (som gjør meg tørst) og væske (te og farris for å dempe sultfølelsen) førte til at for mye kalium ble skylt ut. Faktisk fører for høyt væskeinntak til at magnesium også skylles ut (og tydeligvis ikke kalsium!). Hovedgrunnen til at jeg drikker mye er sult, så i bunn og grunn har de som avfeier at jeg har lite energi pga for mye ostespising rett. Jeg drikker 7 kopper te som rommer 5,5 dl væske + 1 liter farris daglig. Det blir 48,5 dl, det, og altså nesten 5 liter dgl!!!

Jeg har byttet ut vanlig salt med kaliumrik seltin, redusert veldig på inntak av ost og tar tilskudd av selen, mangan, magnesium, alle b-vitaminene, naturlig c-vitamin http://no.iherb.com/Vibrant-Health-Super-Natural-C-Version-3-1-60-Veggie-Caps/7107(ascorbinsyre er kun overflaten av c-vitamin), e-vitamin for å rette opp i ubalansene. Jeg ble anbefalt å unngå d-vitamintilskudd siden det forverrer mitt lave stoffskifte! Det gjelder kun tilskudd, ikke d-vitamin fra sol, altså. Jeg får jo ikke sol nå om vinteren så jeg tar tilskudd av 1000 iu d. Årsaken til lavt stoffskifte skyldes jo ikke for mye d-vitamin, men for lite mat.

Hårmineralanalyse-fyren gjettet ikke at jeg spiste for lite og drakk for mye. Han gjettet på at stoffskiftet var lavt pga upåvist kobberoverskudd i kroppen. (Tror han ikke på egen hårmineralanalyse?) I stedet for spisevegring så han "adrenal fatigue". Hang du deg opp i kobbers påvirkning på stoffskiftet? Ja, for mye kobber senker stoffskiftet. Bruk av p-piller (kanskje ikke alle typer) og p-kobberstav kan forårsake dette. Mange trenger sink-tilskudd for å skape balanse (sink og kobber konkurrerer om plassen, så ved sink-tilskudd forsvinner kobber ut av kroppen).

Å ha mer energi og styrke og å være færre dager syk av sterk forkjølelse er så herlig! Ikke visste jeg at for høyt inntak av kalsium førte til kalsiumlagring på steder i kroppen man ikke ønsker kalsium, som på innsiden av blodårer, i muskler (gir stive muskler), ledd (gir leddsmerter) og som sten i urinveiene! Grunnen til at jeg ikke har fått nyrestein kan være at jeg drikker mye. Det er nemlig det viktigste å gjøre for å unngå nyresten. For mye kalsium i kroppen kan reaktivere latent virus. Årsaken til min kroniske forkjølelse?

Jeg har hatt et bra inntak av kalium og magnesium hele tiden, men det hjelper lite når jeg gjør andre dumme ting i lang tid som ødelegger balansen. Om du vet at du overdriver eller underdriver noe, rett det opp før du blir syk. Det er ikke lett å være lykkelig som syk. Dessverre er de fleste slik at vi må bli syke før vi gidder å gjøre endringer.

Jeg ser nå som jeg har regnet på væskeinntaket mitt at det er all drikkingen som er hovedårsaken (etter sultingen, selvsagt) til muskelsvakhet, energiløshet og mineralubalanse. Jeg må tåle sultfølelsen, unngå søt soyamelk- te som lindrer og slutte å kjøpe farris. Te uten søtning og vann uten kullsyre klarer jeg ikke å drikke for mye av. Synd jeg nettop kjøpte mange liter med soyamelk på nettet for å få en type som ikke var beriket med kalsium (rød fra provamel)! Jeg får tillate meg 2 litt mindre kopper med soyamelk dgl i en overgangsperiode så jeg slipper å kaste melka. Men ikke mer herlig kald sprudlende farris! :( Forresten inneholder farris 30 mg magnesium og 16 mg kalium pr liter, så det kan sikkert funke.

Nå vet jeg hvordan jeg skal få mer energi! Jippi! Jeg vedder på at en uke med normalt væskeinntak gir meg merkbart mer energi. Kommer tilbake med oppdatering hvis jeg har gode nyheter eller mer forståelse.

Tilbake igjen dagen etter. Jeg fant ut at det ikke gikk å drikke mindre fordi jeg er skikkelig tørst, ikke bare sulten med et behov for å fylle på med noe. Jeg har lest litt videre og funnet at kalium-mangel gir evig tørste så lenge vannet ikke inneholder kalium og at for mye kalsium og salt gjør det samme fordi kroppen vil bli kvitt overskuddet. Så jeg må mer enn å redusere kalsium. Jeg må begrense saltmengden og øke kaliummengden (seltin og mer grønnsaker). Disse tre tingene har jeg gjort, men jeg er likevel tørst. Å fjerne kalsium og øke kalium tar kanskje tid, eller skjer ikke uten at jeg gjør noe mer spesielt kanskje?

Det begynte med for mye kalsium som førte til for lite magnesium som i sin tur førte til for lite kalium. Både kalsiumoverskudd og kaliummangel har symptomer som tørste og energimangel. Så det å redusere kalsium er det aller viktigste. Jeg inntar svært lite nå ved å bytte ut soyamelka til en uten tilsatt kalsium og ved å kutte ut melkeprodukter de aller fleste dager.

50 calories more

As I am losing weight I have been thinking: why not go down to 43 again? But why should I? I have for a few days added 50 calories to reduce the speed of losing weight even more so I may get used to having a bit more on and hopefully ditch the desire to lose more when/if I reach 46 or 47 kilos. I want that to be the limit. I don't want to stare down into the darkness of death once more like i did when I weighed 44 and 43. I have lost my period again. It is important to not lose too much because the thinner I get the thinner I want to be and the more control I lose.

Søvnunderskudd og kalorier.

Ifølge undersøkelser på konsekvensene av søvnunderskudd sammenlignet med de som ikke har underskudd viser det seg at insulinsensitiviteten synker, apetitten øker, leptinnivåene øker med 19% og glukosetoleransen er reduert med 40%. Prestasjonsevnen reduseres også, og energiforbruket reduseres. Les dette selv om du vil her: http://www.friskogfunksjonell.no/sovn-og-overvekt-2/#more-3128

Et sulten villdyr.

Når en mann hilser så hilser ikke jeg,
fordi jeg er bare et sulten villdyr.

Jeg er så sulten for tida, det er skremmende og plagsomt.
Det kjennes som om hver kropps-celle er tom
og at de sammen formes til et villdyr på jakt etter føde.
Men så er det bare en øde slette. Ingen dyr eller plante i sikte.
Sulten er så plagsom at jeg leker med tanken om å gi etter og bli frisk.
Men konsekvensene skremmer meg fra det.

I stedet fantaserer jeg om å bli matet av verdens herligste mann,
som sier han elsker meg høyt uansett hvor stor jeg er, 
tygge over hushjørner når jeg er ute og går blandt store villaer,
begynne og røyke, spise sjokolade...

I morges var jeg litt fornøyd, Jeg veide 48,6 kg.
Jeg har virkelig klart å snu.

Ikke særlig inspirerende for en anorektiker som vil bli frisk å lese.
Jeg leste forresten at anorektikere over 50 har enda vanskeligere for å
tilfriskne enn de yngre, fordi de husker ikke hvordan de tenkte og levde
før de ble syke. De vet ikke hvordan de kan være friske.

Jeg hadde trodd at det var lettere å bli frisk når man var eldre,
fordi da var det lettere å gi faen. Man var jo ikke ung og vakker lenger,
uansett vekt, og ingen forventer at ei på 50 skal være modellslank. Ingen kan leve av modelljobber
i femtiårene!
Jeg husker dog hvordan det var rett før jeg ble syk, men jeg vil ikke bli den jeg da var.
Da var jeg en helt annen enn jeg hadde vært fire år tidligere, og jeg likte ikke den nye meg.
Jeg hadde gått fra å være hva ei jente med forakt kalte perfekt: skoleflink, nesten mager, en som danset til klassisk musikk, som bare spiste godteri på lørdag, som hadde selvkontroll, ikke trengte gutters oppmerksomhet, var glad, aktiv og det var ikke noe jeg ikke kunne klare til å være smålubben, ukontrollert på den måten at jeg sa hva jeg følte for, spiste hva jeg hadde lyst på, hadde behov for gutters oppmerksomhet, som hadde droppet ut av skolen, som ikke trente opp kroppens styrke eller utholdenhet, som røyka og drakk og hørte på AC/ DC. Jeg identifiserer meg ikke det minste med denne 16-åringen. Jeg identifiserer meg med 12-åringen.

Og jeg er redd for å bli voksen fordi jeg er så lite tilpasningsdyktig at jeg veldig raskt får sparken om jeg skulle ta vare på meg selv ved å jobbe. Seriøst. Det har skjedd mange, mange ganger at jeg enten får spraken eller at jeg slutter frivillig.

Jeg kjeder meg. Det er påskeferie, sønnen min er hos faren og jeg har ingenting å gjøre, annet enn å kjenne på denne enorme sulten. Før var jeg redd for å spise for lite eller gå lenge uten mat fordi jeg trodde konsekvensen var en enorm hunger, men det motsatte er tilfellet. Jeg skulle aldri ha latt kroppen smake 1220 kalorier dgl. Den har ikke glemt hvor deilig det var, men jeg håper den gjør det snart, fordi dette er en prøvelse. Hvis ikke den glemmer, så må den ihvertfall skjønne at det får den ikke igjen! Jeg følte ikke slik hunger da jeg gav den 250 mindre enn jeg gir den nå. Jeg må "piske" kroppen til å slutte å mase.

Oppvåkningen.

Idag har det vært som om jeg har reist meg opp fra anoreksien / nevrosen. At jeg har kommet over den og kan se ned på den med klarhet i sinnet. Jeg har klarhet fordi den har rent av meg som en kledning av leire. Jeg er som en annen person utenpå. Jeg har klart å knytte et nytt, godt og sunt selvbilde til det å ikke være anorekstisk. Nå handler selvbildet mitt om å være sunn, naturlig og autentisk, og ikke det å være spesiell, stikke seg ut og behøve bekreftelse på den jeg er. Jeg kan være meg nå. Den jeg vil være.

Jeg har blitt så påvirket av å lese gjennom bloggen jeg linket til for litt siden. Hun har skrevet mange tanker fra syk til frisk. En av tankene i overgangen fra syk til frisk var: "er det så nøye om jeg veier 40 eller 60?" Det fikk meg til å tenke på om det er verdt å kjempe for å ha en tynn kropp i motsetning til å føle seg bra og ha overskudd til andre og til seg selv så en kan ha et liv.

To av mine kanskje mest nevrotiske og asketiske ideer som har holdt meg gående inni anoreksiens kledning er:

1: "Jeg vil bli som helgener som nesten ikke spiser fordi de er så ivrige etter å tjene mennesker at de rent glemmer det. De har en lyst til å tjene til tross for sin sult. De merker ikke sulten og tjener mennesker dag og natt totalt uselviske og har ingen egne behov som kaller på deres oppmerksomhet og distraherer dem fra å tjene andre. De klarer seg uten mat fordi de er drevet av kjærlighet."

Dette er helt urealistisk å leve etter og det har også vist seg å stemme. Man klarer ikke å føle noen lyst til noe som helst når man sulter over lang tid. Man har ikke krefter til å uttrykke kjærlighet lenge av gangen, og man er for nedfor av utmattelse til å føle glede over å tjene. Og når man sulter klarer man ikke å glemme mat. Man tenker mer på det. Om jeg derimot tillater meg å spise det kroppen trenger vil jeg glemme kroppens behov og ha energi og lyst (er det noen forskjell mellom de to?) til å tjene andre og til å få livsglede jeg kan spre videre. Om jeg spiser kan jeg oppnå å føle meg verdifull fordi jeg orker å ha oppmerksomhet på omgivelsene, være mer engasjert og involvert. Jeg føler ikke det når jeg ikke duger til noe mer enn det mest nødvendige og ikke kan spre et godt humør lenge av gangen. Helgenene var neppe så småspist som jeg innbilder meg, og sikkert ikke totalt uselviske heller.

2: "Det å ha lyst er dårlig. Man skal i stedet føle kjærlighet og handle med det som kraft bak sine handlinger. Man skal ikke gjøre noe kun fordi man har lyst til det. Man skal ikke ha sex og mat og nyte det. Man skal ikke bli glad bare fordi man nyter disse ting"

Hva tenker jeg om dette nå? Jeg tenker at lyst er godt sammen med kjærlighet. Å nyte mat ved å glede seg over å ta vare på kroppen sin er helt fint, og ha sex med en man elsker er heller ikke syndig. Jeg har villet bort fra ensidig nytelse. Nytelse uten fornuft og kjærlighet. Jeg tror jeg har kommet frem til målet nå og kan klare å innebære alle deler av meg samtidig.

Det rareste med denne dagen er at jeg har lyst til å ha en større kropp plutselig. Jeg savner den jeg hadde før jeg begynte med lavkarbo og skipping av ett måltid daglig. Da veide jeg 10 kilo mer enn nå, men på bilder av kroppen min ser jeg akkurat passe slank ut. Det var før jeg mista mensen.

I flere dager har jeg følt oppgitthet fordi jeg ikke har klart å endre vanene mine. Ikke klart å spise mer og/ eller trene mindre unntatt når jeg har vært syk. Jeg har vært usikker på om jeg er helsefarlig tynn og bør endre vanene mine. Jeg har sett etter fett på kroppen og slått meg til ro med at jeg ennå ikke ser faretruende tynn ut, og tenkt at jeg bare kan fortsette som før, men ikke behøve å gå ned mer.

I dag så jeg noe annet noe speilet. Jeg så en skikkelig tynn jente som så syk ut.

Jeg føler fortsatt et behov for støtte i mitt nye prosjekt. Jeg må snakke med noen om det så jeg får støtte til å endre kostholdet mitt. Jeg må få bekreftet at jeg er for tynn av andre sånn at jeg virkleig skjønner det.  Jeg skal om en uke til legen og jeg håper hun kan hjelpe meg med det. Jeg klarte å innta i det minste 100 kalorier mer idag. Jeg føler virkelig for å fore meg opp. Jeg klarer ikke å droppe å veie maten fordi jeg vil vite om jeg spiser for lite og hvor mye jeg spiser. Jeg må sette et kaloritall. Nå inntar jeg ca 1500 kalorier daglig. Når jeg inntar 1700 kalorier veier jeg omkring 47. Jeg må ha et delmål. Kan ikke hoppe opp ti kilo fort, så jeg lurer på om jeg skal jobbe meg opp til 1800 i første omgang og se hvor mye jeg veier på det inntaket. På lavkarbo kan jeg nok fint innta 1900. Om det var vanlig kosthold jeg skulle ha måtte jeg regne med 3 kilo i vannvekt i tillegg, så da ville jeg ha nådd målet mitt ved å ligge på 1900, tenker jeg, så jeg tror jeg ender der. Å innta 100 mer var ikke noe. Jeg kunne ha spist mer nå fordi jeg er sulten nå ved leggetid. Å kunne spise fire måltider kan bli godt. Å slippe å sulte hvorved jeg pleier å merke at energien trekkes inn til kroppens kjerne og jeg følger energien med bevisstheten vekk fra periferien, og dermed også omgivelsene.

Jeg føler en glede, spenning og nerver når jeg tenker på dette. Det er fortsatt en del av meg som blir kvalm, nervøs og redd ved tanken, men mesteparten av meg er ivrig og glad. Dette maktforholdet skjedde jammen raskt. Nå er jeg mest meg og minst anorektisk. Jeg har til og med sett at anoreksien kun er en kledning, et selvbilde jeg kan skifte ut. Det er sprøtt. Jeg har vært glad i dag og mer oppmerksom på sønnen min. Det er sånn det skal være. Jeg vil spise og få overskudd til han som er det viktigste i livet mitt. Ikke bare være uselvisk tjenende som en barnehagetante med mindreverdighetskomplekser, men glede meg over han og oppleve enhet med han.

Jeg har også idag tenkt at anoreksi kan betraktes som en sykelig forfengelighet (men ikke bare det, naturligvis). Ingen vil innrømme det, men vi er så redde for å bli avvist og få negative kommentarer på utseendet vårt at det må kalles forfengelighet. Vi vil bli betraktet som noe enestående av andre. Vi vil stikke oss frem (med våre skarpe kropper:). Men også bli usårbare ved å fjerne kraften i følelsene våre. Vi blir bare ikke mindre nærtagne av å sulte oss. Vi blir bare mer ubeskyttet uten noe energi, og uten noe under huden.

Jeg håper inderlig at min dags opplevelse blir varig. Krysser fingrene.

Sitter fast.

Jeg har ofte lest og hørt jenter med spiseforstyrrelse påstå at de som syke egentlig ikke hadde kontroll, selv om kontroll var viktig for dem. Jeg har tenkt at det gjelder bulimikere og tvangsspisere bare, og har ikke forstått hvorfor de med anoreksi har sagt det samme. Før nå. Nå som jeg trer inn i en sunnere del av meg og kan observere det anorektiske på avstand, har jeg innsett hvor enorm makt det anorektiske har i meg. Før trodde jeg at jeg hadde kontrollen, men det var fordi jeg var i det anorektiske tankemønsteret. Nå som jeg kan tre utenfor føler jeg meg maktesløs fordi jeg ser hvor mye kontroll den syke delen av meg har.

Jeg visste den hadde mye makt da jeg var i den. Jeg antok 80%. I den kunne jeg ikke se noen frisk del før for et par måneder siden, eller noe sånt. Delen så lys og fri ut. Jeg tenkte da at jeg aldri kommer til å la den styre, fordi den var både langt borte og så liten i forhold til det jeg kalte meg. Begge deler er vel meg. Den ene redd og kontrollert. Den andre uredd og fri.

Jeg har tidligere kritisert at noen ser det anorektiske som en del utenfor seg selv, fordi jeg mener det er en del av en selv. Sannheten er at jeg aldri tidligere har tatt avstand til det syke. Jeg har aldri følt meg splittet som nå med to viljer, fordi jeg har vært helt på linje med anorektikertankene. Jeg hadde ikke trodd dette skulle være så vanskelig. Jeg trodde jeg var nærmest frisk og bare hadde et krydder av anoreksi på meg som fikk meg litt tynnere enn andre. Nå som jeg tenker å gjøre endringer i en ikke-destruktiv retning ser jeg hvor lite sunnhet det er i meg til å kjempe i den retning. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg lurer på om jeg skal få anorektikerdelen av meg til å holde munn ved å slutte å høre på den eller om jeg skal forsøke å spille på lag med den ved å se om den vil tilpasse seg.
Jeg husker at andre har sluttet å høre på den. Det er sterkt gjort!

I dag så jeg den i underdelen av meg som et svart skjelettspøkelse som forsøkte å forføre meg tilbake i sitt grep. Den grep etter meg med begge hender. Jeg var fortvilet over at jeg følte meg maktesløs og i dens makt. Jeg hadde ikke trodd jeg var så syk. Jeg har benektet det fordi jeg følte jeg hadde kontroll. Jeg har blitt sykere parallelt med vekttapet.

Da jeg den ene dagen (her om dagen) inntok 100 kalorier mer enn vanlig og neste dag skulle gå 10 minutter mindre enn vanlig, endte jeg med å innta det vanlige antall kalorier og spaserte 20 minutter ekstra dagen etter. Jeg føler meg som en mus i et bur der musa går i et hjul, rundt og rundt.

Jeg må få hele meg til å bli med på bestemmelsen. Ikke bare tenke at jeg bør veie mer, men akseptere at jeg må gjøre endringer og tåle å legge på meg. Jeg er ikke der. Jeg er livredd. Jeg vil ikke dø men jeg klarer ikke legge på meg heller. Jeg klarer ikke å ta de ekstra kaloriene om jeg tror de skal føre til vektoppgang. Vektoppgang er liksom ikke en mulighet tillatt for meg. Det er en stengt dør. Jeg trodde jeg skulle klare det ved å ta små skritt, men nå tør jeg ikke å ta museskritt heller, som å innta 50 kalorier mer daglig.

Kanskje dette bare er et steg tilbake og at jeg skal komme meg et skritt frem snart. Jeg vet ikke. Det er som om hodet mitt står fastspent i metall, som en revesaks. En tankestruktur som gjør at det å endre kroppen og kroppens retning blir en umulighet.

Jeg har ikke vært sikker på hva i meg som er anorektisk siden jeg var oppslukt, men det kommer tydeligere frem nå. Når jeg står i en situasjon der jeg vurderer å bryte reglene ser jeg forskjellen tydelig. Da er det den ene delen som sier "selvsagt skal du ikke det" mens den andre delen av meg ikke er tankestyrt, men vil følge det som er naturlig å gjøre.

Jeg har lurt på hvordan matinntaket styres når man er frisk. Som barn styrte mamma matinntaket mitt. Kroppens behov fikk ikke bestemme. Da hun sviktet var jeg tøylesløs, spiste usunt og la på meg.
Men så fikk jeg plutselig panikk og tok kontrollen over kroppen fordi jeg trodde plutselig man ikke kunne stole på kroppen og følelsene. grunnen til det var at Fetsund-mannen (grisen) sa at sex og kjærlighet var to forskjellige ting. Noe jeg hadde blandet. Det måtte bety at det ikke var kjærlighet jeg hadde følt! At jeg var blitt lurt av kroppen og følelsene. Det var det jeg trodde fordi jeg ikke kunne skille. På den åndelige side var det bra det skjedde, fordi det gjorde meg bevisst at det finnes en kjærlighet som er høyere enn eros-kjærligheten, men det er trist jeg ikke fikk høre av den samme mannen at kvinner blander og at det er fint. At det kalles eros-kjærlighet, men at det finnes en kjærlighet som er høyere. Men også at det finnes flere andre typer, og snakket om de, så jeg slapp å ta avstand til kroppen min og følelsene mine i troen på at de var løgnaktige. 

Sannheten er vel at man kan stole på at kroppen vet hva den trenger. Hverken den eller følelser skal styre vår adferd, men vi skal tolke og legge til rette og tilfredstille behovene best mulig. Den andre fellen, på motsatt side av anoreksi, er såkalt "mindless eating". Det er å spise styrt av følelser og uten å være klar over hva en gjør før etter at maten er inntatt (og panikken kommer). Det er som å være besatt av følelsene og kanskje også å tro man er følelsene. Anorektikeren derimot er for mye klar over hvordan hun spiser, og tenker for mye på det. Som frisk er det nok meningen jeg skal spise til kroppen er mett og spise når jeg er sulten, men selv styre hva den skal få utfra hva jeg vet er best for den. Mange på veien til friskhet er redd de skal begynne å spise utfra følelsene og spise masse, og det er fint at de uttrykker, fordi de må få vite om det sunne alternativet, som er å ta vare på kroppen og følelsene. Styre med hjertet, ta hensyn til kropp og ta i bruk kunnskap. Nå sier jeg til kroppen at den bare er nødt til å sulte fordi jeg vil være tynn, og så forsøker jeg å få den til å være litt mindre klagende ved å gi den varm te og tyggis:). Om jeg skulle la den få sine behov tilfredstilt ville det være å ta et steg utover, ta mer plass i verden. Jeg er redd jeg svært raskt ville bli dyttet tilbake. Mange tenker: "ikke tro du er noe". Mange er misunnelige, bare betrakter og tenker om en, og setter seg ikke inn i for å forstå. Det er ingen oppriktig interesse. Mest synsing, forutinntatthet og fordømmelse. Hvordan være i verden om den ikke favner meg?