Et sulten villdyr.

Når en mann hilser så hilser ikke jeg,
fordi jeg er bare et sulten villdyr.

Jeg er så sulten for tida, det er skremmende og plagsomt.
Det kjennes som om hver kropps-celle er tom
og at de sammen formes til et villdyr på jakt etter føde.
Men så er det bare en øde slette. Ingen dyr eller plante i sikte.
Sulten er så plagsom at jeg leker med tanken om å gi etter og bli frisk.
Men konsekvensene skremmer meg fra det.

I stedet fantaserer jeg om å bli matet av verdens herligste mann,
som sier han elsker meg høyt uansett hvor stor jeg er, 
tygge over hushjørner når jeg er ute og går blandt store villaer,
begynne og røyke, spise sjokolade...

I morges var jeg litt fornøyd, Jeg veide 48,6 kg.
Jeg har virkelig klart å snu.

Ikke særlig inspirerende for en anorektiker som vil bli frisk å lese.
Jeg leste forresten at anorektikere over 50 har enda vanskeligere for å
tilfriskne enn de yngre, fordi de husker ikke hvordan de tenkte og levde
før de ble syke. De vet ikke hvordan de kan være friske.

Jeg hadde trodd at det var lettere å bli frisk når man var eldre,
fordi da var det lettere å gi faen. Man var jo ikke ung og vakker lenger,
uansett vekt, og ingen forventer at ei på 50 skal være modellslank. Ingen kan leve av modelljobber
i femtiårene!
Jeg husker dog hvordan det var rett før jeg ble syk, men jeg vil ikke bli den jeg da var.
Da var jeg en helt annen enn jeg hadde vært fire år tidligere, og jeg likte ikke den nye meg.
Jeg hadde gått fra å være hva ei jente med forakt kalte perfekt: skoleflink, nesten mager, en som danset til klassisk musikk, som bare spiste godteri på lørdag, som hadde selvkontroll, ikke trengte gutters oppmerksomhet, var glad, aktiv og det var ikke noe jeg ikke kunne klare til å være smålubben, ukontrollert på den måten at jeg sa hva jeg følte for, spiste hva jeg hadde lyst på, hadde behov for gutters oppmerksomhet, som hadde droppet ut av skolen, som ikke trente opp kroppens styrke eller utholdenhet, som røyka og drakk og hørte på AC/ DC. Jeg identifiserer meg ikke det minste med denne 16-åringen. Jeg identifiserer meg med 12-åringen.

Og jeg er redd for å bli voksen fordi jeg er så lite tilpasningsdyktig at jeg veldig raskt får sparken om jeg skulle ta vare på meg selv ved å jobbe. Seriøst. Det har skjedd mange, mange ganger at jeg enten får spraken eller at jeg slutter frivillig.

Jeg kjeder meg. Det er påskeferie, sønnen min er hos faren og jeg har ingenting å gjøre, annet enn å kjenne på denne enorme sulten. Før var jeg redd for å spise for lite eller gå lenge uten mat fordi jeg trodde konsekvensen var en enorm hunger, men det motsatte er tilfellet. Jeg skulle aldri ha latt kroppen smake 1220 kalorier dgl. Den har ikke glemt hvor deilig det var, men jeg håper den gjør det snart, fordi dette er en prøvelse. Hvis ikke den glemmer, så må den ihvertfall skjønne at det får den ikke igjen! Jeg følte ikke slik hunger da jeg gav den 250 mindre enn jeg gir den nå. Jeg må "piske" kroppen til å slutte å mase.