Enten jeg har en skremmende (for meg) lav vekt eller skremmende ( for meg) høy vekt (som nå som jeg veier 49 kg) har jeg en god del angst. Det er lenge siden jeg følte angst ved å være "stor" (mer normal). Usikkerheten har gitt utslag i aggressive utbrudd, fordi angsten distraherer. Den evige usikkerheten ved spørsmålet om det er greit at jeg er så stor, skaper angst.
Jeg fant stor glede i å bytte fra små barneklær til for store gutteklær. Å gjemme seg i hettegensere i str medium for menn, med hetta på hodet og solbriller på, var en fryd. Jeg var usynlig for menn! For en vanvittig lettelse! Å gå med digre gutteklær er tingen for meg nå!! Når jeg er lei av dem, kan sønnen min overta bruken av dem.
Det ser ut som om vekta har stabilisert seg på 49 kg når jeg inntar 1750 kcal og ikke spaserer mer enn 60 minutter daglig, og holder meg til lavkarbo. Egentlig føles det ok slik, av 4 grunner: Jeg sover på dagen, noe jeg elsker, det er deilig fysisk å slippe å tvinge seg til å gå mer, det er deilig psykisk å ikke ha det hengende over seg at jeg må spaserer 80 minutter i løpet av dagen, og jeg føler ikke lenger sult ved dette inntaket. 60 minutter spaserer jeg uten å tenke over det ved henting og bringing av sønnen min. Og akkurat det å kunne slippe å tenke på gåingen er deilig. At det skjer naturlig og ikke tvunget med tanke på forbrenning. Jeg skal innrømme at jeg noen dager hadde et håp om å lande på et litt lavere vekt-tall, men jeg vil ikke tvangs-spasere for å skape en endring. Og det er vel et tilfriskningstegn, vel? Bakdelen er at jeg har angst for å være så stor. Men den er ikke verre å ha i hverdagen enn frykten for vektøkning ( frykten for å ikke kunne spasere 80 min dgl). Du tenker kanskje at det er underlig at jeg fryktet at jeg ikke skulle kunne gjennomføre 80 minutters gange siden 80 minutter er ganske lite, men det var vissheten om den ekstreme psykiske (og dermed også fysiske) uroen som ble konsekvensen av å bli forhindret fra det, jeg ikke kunne glemme. Ingenting kunne stoppe meg. Og akkurat det kunne gi uheldige konsekvenser. Jeg har ofte vært redd for å ben- eller hofteskader og ekstrem feber. Nå har dette roet seg flere hakk. Jeg har ikke like enorm frykt for vektøkning. Jeg klyper meg i hofte-og mageflesk mange ganger daglig som vanlig, men nå liker jeg at det er noe å ta i. Samtidig som jeg er glad det er lite i forhold til tallet på vekta.
Nå er jeg trøtt og skal ta meg en dupp.
Jeg fant stor glede i å bytte fra små barneklær til for store gutteklær. Å gjemme seg i hettegensere i str medium for menn, med hetta på hodet og solbriller på, var en fryd. Jeg var usynlig for menn! For en vanvittig lettelse! Å gå med digre gutteklær er tingen for meg nå!! Når jeg er lei av dem, kan sønnen min overta bruken av dem.
Det ser ut som om vekta har stabilisert seg på 49 kg når jeg inntar 1750 kcal og ikke spaserer mer enn 60 minutter daglig, og holder meg til lavkarbo. Egentlig føles det ok slik, av 4 grunner: Jeg sover på dagen, noe jeg elsker, det er deilig fysisk å slippe å tvinge seg til å gå mer, det er deilig psykisk å ikke ha det hengende over seg at jeg må spaserer 80 minutter i løpet av dagen, og jeg føler ikke lenger sult ved dette inntaket. 60 minutter spaserer jeg uten å tenke over det ved henting og bringing av sønnen min. Og akkurat det å kunne slippe å tenke på gåingen er deilig. At det skjer naturlig og ikke tvunget med tanke på forbrenning. Jeg skal innrømme at jeg noen dager hadde et håp om å lande på et litt lavere vekt-tall, men jeg vil ikke tvangs-spasere for å skape en endring. Og det er vel et tilfriskningstegn, vel? Bakdelen er at jeg har angst for å være så stor. Men den er ikke verre å ha i hverdagen enn frykten for vektøkning ( frykten for å ikke kunne spasere 80 min dgl). Du tenker kanskje at det er underlig at jeg fryktet at jeg ikke skulle kunne gjennomføre 80 minutters gange siden 80 minutter er ganske lite, men det var vissheten om den ekstreme psykiske (og dermed også fysiske) uroen som ble konsekvensen av å bli forhindret fra det, jeg ikke kunne glemme. Ingenting kunne stoppe meg. Og akkurat det kunne gi uheldige konsekvenser. Jeg har ofte vært redd for å ben- eller hofteskader og ekstrem feber. Nå har dette roet seg flere hakk. Jeg har ikke like enorm frykt for vektøkning. Jeg klyper meg i hofte-og mageflesk mange ganger daglig som vanlig, men nå liker jeg at det er noe å ta i. Samtidig som jeg er glad det er lite i forhold til tallet på vekta.
Nå er jeg trøtt og skal ta meg en dupp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar