Hvorfor har jeg dette hatet inne i meg? Hva er jeg så sint for? Jeg retter dette sinnet mot kroppen, så jeg tenkte at om jeg finner ut hva jeg egentlig er sint for, kanskje kroppen min får slippe forakten? Det første jeg tenker er at kroppen er skitten av stygge og begjærlige hender. Og de hendene er nå bare bilder på kroppen min, knyttet til fettet mitt (som gjør meg til kvinne og mulig sex-objekt.) Jeg kan ikke bare bli kvitt minnene om misbruk og menn med hat i øynene med ønske om å voldta meg. Det har ikke hjulpet å grine av frykt, som etter-reakjson. Det har ikke hjulpet å kjenne på frykten og gå tilbake til den huskede situasjonen heller. Frykten og minnene har prentet seg inn til ryggmargen. De mennene jeg har fryktet må jeg sikkert tilgi og føle kjærlighet for før jeg kan si jeg er over det som har skjedd. Over det = fått overbærenhet med dem.
Jeg har fått mensen igjen. Det forklarer humøret jeg har hatt og den oppsvulmede kroppen. Jeg trodde jeg skulle slippe enda en mens-periode, men jeg har vel vært for snill med kroppen, ha-ha! Jeg har jo ikke trent noe, hvilt masse (lest og sett på film / TV), kun spasert i 60-70 minutter daglig, sovet på dagen (men ikke sovet mer enn 8 timer i døgnet totalt, altså) og inntatt 1750 kcal hver dag. Jeg er sikker på at minst 1/4 av vekta jeg har gått opp har plassert seg på rompa mi. Det er fælt å kjenne på flesket. Denne gangen har jeg ikke hatt noe vondt i magen i det hele tatt. Så da er det ikke så ille å ha den. Ikke rart at det gjør vondt når man ikke har hatt den på mange år.
Det er så rart å ha to viljer i seg. En, den friske, vil være snill mot kroppen og gi den mat ved sult og hvile ved tretthet. Denne har overtaket nå for tiden. Og den andre, er redd og urolig, vil piske kroppen til den er perforert. Som perforert kan ånden sive gjennom den og til slutt vil kroppen oppløses fullstendig. Fysisk vil det bevise at den er en illusjon. For jeg er virkelig stresset av å føle meg begrenset av andres syn, der jeg er redusert til en kropp. Jeg vil gjerne skrike ut at jeg er ikke kroppen min. Men det går jo ikke, liksom, så å perforere den istedet har vært min måte å gjøre det på.
Å bli behandlet som objekt har skjedd fra dag 1 av mitt liv, er jeg sikker på. For ikke av menn bare, men mest av alle min mor. Og faren min var redd for å se innover, så han var kun opptatt av det ytre han også. De var ekstreme! Og jeg er fanget av deres syn når jeg er opptatt av kroppen min. Redd den skal betraktes med lupe og kommenteres. At den skal bli nedvurdert, for da er også jeg nedvurdert, siden de tror jeg kun er kroppen.
I virkeligheten er det de som er fanget av illusjonen om at de og andre kun er kroppen. Jeg tror ikke noe på det, men straks jeg vet jeg må møte de som er fanget, går jeg inn i det samme fengselet.
Egentlig gir jeg f... i hvordan kroppen ser ut. Jeg er vanligvis opptatt av tanker, ikke kropp. Jeg skulle gjerne kastet det store speilet for å slippe å se meg med andres øyne. Jeg bor ikke akkurat på det lureste stedet for å bli frisk heller. Det er bare rike mennesker her jeg bor. Og jeg er sikker på at nabo-frua ser ned på meg fordi jeg ikke eier huset, men bare leier. Samme det. Men det er flaut at andre får se at jeg har gått opp i vekt. Og tannlegen min som jeg skal til om to dager så tydelig at jeg hadde gått ned i vekt da jeg var der sist. Og snakket om det og terapi etc. Nå vil hun se at jeg har gått opp nesten det dobbelte av hva jeg hadde gått ned, og det er flaut å måtte høre og snakke om. Jeg skulle ønske folk hadde anstendighet nok til å drite i å snakke om andres utseendet, altså!! Jeg var på nippet til å avlyse timen av frykt for ubehaget. Føler meg beklemt når noen sitter over meg og babler i vei om hva hun tenker om det hun ser. Gud!! En motstand i magen hindret meg i å avlyse. Kanskje kroppen vet at det er hull i en tann? På tide å ta nye bilder og fylle opp et par av de nedslitte jekslene mine.
Jeg har fått mensen igjen. Det forklarer humøret jeg har hatt og den oppsvulmede kroppen. Jeg trodde jeg skulle slippe enda en mens-periode, men jeg har vel vært for snill med kroppen, ha-ha! Jeg har jo ikke trent noe, hvilt masse (lest og sett på film / TV), kun spasert i 60-70 minutter daglig, sovet på dagen (men ikke sovet mer enn 8 timer i døgnet totalt, altså) og inntatt 1750 kcal hver dag. Jeg er sikker på at minst 1/4 av vekta jeg har gått opp har plassert seg på rompa mi. Det er fælt å kjenne på flesket. Denne gangen har jeg ikke hatt noe vondt i magen i det hele tatt. Så da er det ikke så ille å ha den. Ikke rart at det gjør vondt når man ikke har hatt den på mange år.
Det er så rart å ha to viljer i seg. En, den friske, vil være snill mot kroppen og gi den mat ved sult og hvile ved tretthet. Denne har overtaket nå for tiden. Og den andre, er redd og urolig, vil piske kroppen til den er perforert. Som perforert kan ånden sive gjennom den og til slutt vil kroppen oppløses fullstendig. Fysisk vil det bevise at den er en illusjon. For jeg er virkelig stresset av å føle meg begrenset av andres syn, der jeg er redusert til en kropp. Jeg vil gjerne skrike ut at jeg er ikke kroppen min. Men det går jo ikke, liksom, så å perforere den istedet har vært min måte å gjøre det på.
Å bli behandlet som objekt har skjedd fra dag 1 av mitt liv, er jeg sikker på. For ikke av menn bare, men mest av alle min mor. Og faren min var redd for å se innover, så han var kun opptatt av det ytre han også. De var ekstreme! Og jeg er fanget av deres syn når jeg er opptatt av kroppen min. Redd den skal betraktes med lupe og kommenteres. At den skal bli nedvurdert, for da er også jeg nedvurdert, siden de tror jeg kun er kroppen.
I virkeligheten er det de som er fanget av illusjonen om at de og andre kun er kroppen. Jeg tror ikke noe på det, men straks jeg vet jeg må møte de som er fanget, går jeg inn i det samme fengselet.
Egentlig gir jeg f... i hvordan kroppen ser ut. Jeg er vanligvis opptatt av tanker, ikke kropp. Jeg skulle gjerne kastet det store speilet for å slippe å se meg med andres øyne. Jeg bor ikke akkurat på det lureste stedet for å bli frisk heller. Det er bare rike mennesker her jeg bor. Og jeg er sikker på at nabo-frua ser ned på meg fordi jeg ikke eier huset, men bare leier. Samme det. Men det er flaut at andre får se at jeg har gått opp i vekt. Og tannlegen min som jeg skal til om to dager så tydelig at jeg hadde gått ned i vekt da jeg var der sist. Og snakket om det og terapi etc. Nå vil hun se at jeg har gått opp nesten det dobbelte av hva jeg hadde gått ned, og det er flaut å måtte høre og snakke om. Jeg skulle ønske folk hadde anstendighet nok til å drite i å snakke om andres utseendet, altså!! Jeg var på nippet til å avlyse timen av frykt for ubehaget. Føler meg beklemt når noen sitter over meg og babler i vei om hva hun tenker om det hun ser. Gud!! En motstand i magen hindret meg i å avlyse. Kanskje kroppen vet at det er hull i en tann? På tide å ta nye bilder og fylle opp et par av de nedslitte jekslene mine.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar