Det er ikke noe nytt som skjer på dette området. Jeg har ligget på 1650 kcal siden sist jeg skrev, men ikke økt aktivitetsnivået. Tanken jeg ville dele var at når jeg holder matinntaket under kontroll, som om jeg var en liten hund som ikke kunne styre seg, så er jeg ikke så glad og har lite overskudd. Om jeg spiser så mye "hunden" vil blir jeg glad hele dagen. Ikke bare fordi jeg har overskudd til å nære humøret, men også fordi jeg gleder meg over maten. Og det er det jeg skammer meg over. Jeg føler meg sykere når jeg ikke begrenser meg fordi da tenker jeg bare på mat og gleder meg til å spise. Jeg tenker da masse på mat. Det gjør jeg ikke nå fordi jeg vet hva og hvor mye jeg skal spise til hvert måltid. Så hvordan kan jeg bli frisk? Umulig!
Jeg blir lei meg ved tanken på hvor teit opptatt jeg blir av mat når jeg kan spise uhemmet. Som en matavhengig, matslave. Men, hallo? En normal person, en frisk en, vil også begrense seg? Alle gjør det for å være sunne, vel? Så man kan ikke kalle det å bli frisk å begynne å spise uhemmet! Det er sykere enn sykt det! Det er å la dyret bestemme, la dyret kontrollere. Begjæret bestemme. Det er galskap det! Det er å gå tilbake i utvikling. Og hvem hadde ikke blitt glad av det forresten? Det er mange som gjør det når de er gravide. Tar seg friheten med unnskylningen "jeg spiser for to". Så angrer de selvsagt etterpå når de sliter med å gå ned igjen. Akkurat som jeg nå. Går ikke ned selv om jeg spiser mindre. Det tar kjempelang tid å gå ned for meg. Men det er ikke så farlig, fordi jeg føler meg ikke tykk unntatt når jeg har vannansamling før mensen. Vel, altså er det rart å spise normalt. Det er å styre seg, men spise etter kroppens behov. Ikke etter begjæret. Heller ikke etter sinnets syn på hva som er riktig mengde. Men kroppens behov, sulten, kan endre seg. Spiser man lite blir man ikke så sulten som når man er vant til å spise mye. Og karbohydrater stimulerer apetitten. Så når man kjenner til mange faktorer som spiller inn på vekta, hvor naturlig kan man bli på dette området egentlig?
Jeg vet ikke om det skyldes litt for lavt inntak av mat at jeg føler meg svak i beina, men det gjør jeg ihvertfall.
Jeg blir lei meg ved tanken på hvor teit opptatt jeg blir av mat når jeg kan spise uhemmet. Som en matavhengig, matslave. Men, hallo? En normal person, en frisk en, vil også begrense seg? Alle gjør det for å være sunne, vel? Så man kan ikke kalle det å bli frisk å begynne å spise uhemmet! Det er sykere enn sykt det! Det er å la dyret bestemme, la dyret kontrollere. Begjæret bestemme. Det er galskap det! Det er å gå tilbake i utvikling. Og hvem hadde ikke blitt glad av det forresten? Det er mange som gjør det når de er gravide. Tar seg friheten med unnskylningen "jeg spiser for to". Så angrer de selvsagt etterpå når de sliter med å gå ned igjen. Akkurat som jeg nå. Går ikke ned selv om jeg spiser mindre. Det tar kjempelang tid å gå ned for meg. Men det er ikke så farlig, fordi jeg føler meg ikke tykk unntatt når jeg har vannansamling før mensen. Vel, altså er det rart å spise normalt. Det er å styre seg, men spise etter kroppens behov. Ikke etter begjæret. Heller ikke etter sinnets syn på hva som er riktig mengde. Men kroppens behov, sulten, kan endre seg. Spiser man lite blir man ikke så sulten som når man er vant til å spise mye. Og karbohydrater stimulerer apetitten. Så når man kjenner til mange faktorer som spiller inn på vekta, hvor naturlig kan man bli på dette området egentlig?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar