Idag har det vært som om jeg har reist meg opp fra anoreksien / nevrosen. At jeg har kommet over den og kan se ned på den med klarhet i sinnet. Jeg har klarhet fordi den har rent av meg som en kledning av leire. Jeg er som en annen person utenpå. Jeg har klart å knytte et nytt, godt og sunt selvbilde til det å ikke være anorekstisk. Nå handler selvbildet mitt om å være sunn, naturlig og autentisk, og ikke det å være spesiell, stikke seg ut og behøve bekreftelse på den jeg er. Jeg kan være meg nå. Den jeg vil være.
Jeg har blitt så påvirket av å lese gjennom bloggen jeg linket til for litt siden. Hun har skrevet mange tanker fra syk til frisk. En av tankene i overgangen fra syk til frisk var: "er det så nøye om jeg veier 40 eller 60?" Det fikk meg til å tenke på om det er verdt å kjempe for å ha en tynn kropp i motsetning til å føle seg bra og ha overskudd til andre og til seg selv så en kan ha et liv.
To av mine kanskje mest nevrotiske og asketiske ideer som har holdt meg gående inni anoreksiens kledning er:
1: "Jeg vil bli som helgener som nesten ikke spiser fordi de er så ivrige etter å tjene mennesker at de rent glemmer det. De har en lyst til å tjene til tross for sin sult. De merker ikke sulten og tjener mennesker dag og natt totalt uselviske og har ingen egne behov som kaller på deres oppmerksomhet og distraherer dem fra å tjene andre. De klarer seg uten mat fordi de er drevet av kjærlighet."
Dette er helt urealistisk å leve etter og det har også vist seg å stemme. Man klarer ikke å føle noen lyst til noe som helst når man sulter over lang tid. Man har ikke krefter til å uttrykke kjærlighet lenge av gangen, og man er for nedfor av utmattelse til å føle glede over å tjene. Og når man sulter klarer man ikke å glemme mat. Man tenker mer på det. Om jeg derimot tillater meg å spise det kroppen trenger vil jeg glemme kroppens behov og ha energi og lyst (er det noen forskjell mellom de to?) til å tjene andre og til å få livsglede jeg kan spre videre. Om jeg spiser kan jeg oppnå å føle meg verdifull fordi jeg orker å ha oppmerksomhet på omgivelsene, være mer engasjert og involvert. Jeg føler ikke det når jeg ikke duger til noe mer enn det mest nødvendige og ikke kan spre et godt humør lenge av gangen. Helgenene var neppe så småspist som jeg innbilder meg, og sikkert ikke totalt uselviske heller.
2: "Det å ha lyst er dårlig. Man skal i stedet føle kjærlighet og handle med det som kraft bak sine handlinger. Man skal ikke gjøre noe kun fordi man har lyst til det. Man skal ikke ha sex og mat og nyte det. Man skal ikke bli glad bare fordi man nyter disse ting"
Hva tenker jeg om dette nå? Jeg tenker at lyst er godt sammen med kjærlighet. Å nyte mat ved å glede seg over å ta vare på kroppen sin er helt fint, og ha sex med en man elsker er heller ikke syndig. Jeg har villet bort fra ensidig nytelse. Nytelse uten fornuft og kjærlighet. Jeg tror jeg har kommet frem til målet nå og kan klare å innebære alle deler av meg samtidig.
Det rareste med denne dagen er at jeg har lyst til å ha en større kropp plutselig. Jeg savner den jeg hadde før jeg begynte med lavkarbo og skipping av ett måltid daglig. Da veide jeg 10 kilo mer enn nå, men på bilder av kroppen min ser jeg akkurat passe slank ut. Det var før jeg mista mensen.
I flere dager har jeg følt oppgitthet fordi jeg ikke har klart å endre vanene mine. Ikke klart å spise mer og/ eller trene mindre unntatt når jeg har vært syk. Jeg har vært usikker på om jeg er helsefarlig tynn og bør endre vanene mine. Jeg har sett etter fett på kroppen og slått meg til ro med at jeg ennå ikke ser faretruende tynn ut, og tenkt at jeg bare kan fortsette som før, men ikke behøve å gå ned mer.
I dag så jeg noe annet noe speilet. Jeg så en skikkelig tynn jente som så syk ut.
Jeg føler fortsatt et behov for støtte i mitt nye prosjekt. Jeg må snakke med noen om det så jeg får støtte til å endre kostholdet mitt. Jeg må få bekreftet at jeg er for tynn av andre sånn at jeg virkleig skjønner det. Jeg skal om en uke til legen og jeg håper hun kan hjelpe meg med det. Jeg klarte å innta i det minste 100 kalorier mer idag. Jeg føler virkelig for å fore meg opp. Jeg klarer ikke å droppe å veie maten fordi jeg vil vite om jeg spiser for lite og hvor mye jeg spiser. Jeg må sette et kaloritall. Nå inntar jeg ca 1500 kalorier daglig. Når jeg inntar 1700 kalorier veier jeg omkring 47. Jeg må ha et delmål. Kan ikke hoppe opp ti kilo fort, så jeg lurer på om jeg skal jobbe meg opp til 1800 i første omgang og se hvor mye jeg veier på det inntaket. På lavkarbo kan jeg nok fint innta 1900. Om det var vanlig kosthold jeg skulle ha måtte jeg regne med 3 kilo i vannvekt i tillegg, så da ville jeg ha nådd målet mitt ved å ligge på 1900, tenker jeg, så jeg tror jeg ender der. Å innta 100 mer var ikke noe. Jeg kunne ha spist mer nå fordi jeg er sulten nå ved leggetid. Å kunne spise fire måltider kan bli godt. Å slippe å sulte hvorved jeg pleier å merke at energien trekkes inn til kroppens kjerne og jeg følger energien med bevisstheten vekk fra periferien, og dermed også omgivelsene.
Jeg føler en glede, spenning og nerver når jeg tenker på dette. Det er fortsatt en del av meg som blir kvalm, nervøs og redd ved tanken, men mesteparten av meg er ivrig og glad. Dette maktforholdet skjedde jammen raskt. Nå er jeg mest meg og minst anorektisk. Jeg har til og med sett at anoreksien kun er en kledning, et selvbilde jeg kan skifte ut. Det er sprøtt. Jeg har vært glad i dag og mer oppmerksom på sønnen min. Det er sånn det skal være. Jeg vil spise og få overskudd til han som er det viktigste i livet mitt. Ikke bare være uselvisk tjenende som en barnehagetante med mindreverdighetskomplekser, men glede meg over han og oppleve enhet med han.
Jeg har også idag tenkt at anoreksi kan betraktes som en sykelig forfengelighet (men ikke bare det, naturligvis). Ingen vil innrømme det, men vi er så redde for å bli avvist og få negative kommentarer på utseendet vårt at det må kalles forfengelighet. Vi vil bli betraktet som noe enestående av andre. Vi vil stikke oss frem (med våre skarpe kropper:). Men også bli usårbare ved å fjerne kraften i følelsene våre. Vi blir bare ikke mindre nærtagne av å sulte oss. Vi blir bare mer ubeskyttet uten noe energi, og uten noe under huden.
Jeg håper inderlig at min dags opplevelse blir varig. Krysser fingrene.
Jeg har blitt så påvirket av å lese gjennom bloggen jeg linket til for litt siden. Hun har skrevet mange tanker fra syk til frisk. En av tankene i overgangen fra syk til frisk var: "er det så nøye om jeg veier 40 eller 60?" Det fikk meg til å tenke på om det er verdt å kjempe for å ha en tynn kropp i motsetning til å føle seg bra og ha overskudd til andre og til seg selv så en kan ha et liv.
To av mine kanskje mest nevrotiske og asketiske ideer som har holdt meg gående inni anoreksiens kledning er:
1: "Jeg vil bli som helgener som nesten ikke spiser fordi de er så ivrige etter å tjene mennesker at de rent glemmer det. De har en lyst til å tjene til tross for sin sult. De merker ikke sulten og tjener mennesker dag og natt totalt uselviske og har ingen egne behov som kaller på deres oppmerksomhet og distraherer dem fra å tjene andre. De klarer seg uten mat fordi de er drevet av kjærlighet."
Dette er helt urealistisk å leve etter og det har også vist seg å stemme. Man klarer ikke å føle noen lyst til noe som helst når man sulter over lang tid. Man har ikke krefter til å uttrykke kjærlighet lenge av gangen, og man er for nedfor av utmattelse til å føle glede over å tjene. Og når man sulter klarer man ikke å glemme mat. Man tenker mer på det. Om jeg derimot tillater meg å spise det kroppen trenger vil jeg glemme kroppens behov og ha energi og lyst (er det noen forskjell mellom de to?) til å tjene andre og til å få livsglede jeg kan spre videre. Om jeg spiser kan jeg oppnå å føle meg verdifull fordi jeg orker å ha oppmerksomhet på omgivelsene, være mer engasjert og involvert. Jeg føler ikke det når jeg ikke duger til noe mer enn det mest nødvendige og ikke kan spre et godt humør lenge av gangen. Helgenene var neppe så småspist som jeg innbilder meg, og sikkert ikke totalt uselviske heller.
2: "Det å ha lyst er dårlig. Man skal i stedet føle kjærlighet og handle med det som kraft bak sine handlinger. Man skal ikke gjøre noe kun fordi man har lyst til det. Man skal ikke ha sex og mat og nyte det. Man skal ikke bli glad bare fordi man nyter disse ting"
Hva tenker jeg om dette nå? Jeg tenker at lyst er godt sammen med kjærlighet. Å nyte mat ved å glede seg over å ta vare på kroppen sin er helt fint, og ha sex med en man elsker er heller ikke syndig. Jeg har villet bort fra ensidig nytelse. Nytelse uten fornuft og kjærlighet. Jeg tror jeg har kommet frem til målet nå og kan klare å innebære alle deler av meg samtidig.
Det rareste med denne dagen er at jeg har lyst til å ha en større kropp plutselig. Jeg savner den jeg hadde før jeg begynte med lavkarbo og skipping av ett måltid daglig. Da veide jeg 10 kilo mer enn nå, men på bilder av kroppen min ser jeg akkurat passe slank ut. Det var før jeg mista mensen.
I flere dager har jeg følt oppgitthet fordi jeg ikke har klart å endre vanene mine. Ikke klart å spise mer og/ eller trene mindre unntatt når jeg har vært syk. Jeg har vært usikker på om jeg er helsefarlig tynn og bør endre vanene mine. Jeg har sett etter fett på kroppen og slått meg til ro med at jeg ennå ikke ser faretruende tynn ut, og tenkt at jeg bare kan fortsette som før, men ikke behøve å gå ned mer.
I dag så jeg noe annet noe speilet. Jeg så en skikkelig tynn jente som så syk ut.
Jeg føler fortsatt et behov for støtte i mitt nye prosjekt. Jeg må snakke med noen om det så jeg får støtte til å endre kostholdet mitt. Jeg må få bekreftet at jeg er for tynn av andre sånn at jeg virkleig skjønner det. Jeg skal om en uke til legen og jeg håper hun kan hjelpe meg med det. Jeg klarte å innta i det minste 100 kalorier mer idag. Jeg føler virkelig for å fore meg opp. Jeg klarer ikke å droppe å veie maten fordi jeg vil vite om jeg spiser for lite og hvor mye jeg spiser. Jeg må sette et kaloritall. Nå inntar jeg ca 1500 kalorier daglig. Når jeg inntar 1700 kalorier veier jeg omkring 47. Jeg må ha et delmål. Kan ikke hoppe opp ti kilo fort, så jeg lurer på om jeg skal jobbe meg opp til 1800 i første omgang og se hvor mye jeg veier på det inntaket. På lavkarbo kan jeg nok fint innta 1900. Om det var vanlig kosthold jeg skulle ha måtte jeg regne med 3 kilo i vannvekt i tillegg, så da ville jeg ha nådd målet mitt ved å ligge på 1900, tenker jeg, så jeg tror jeg ender der. Å innta 100 mer var ikke noe. Jeg kunne ha spist mer nå fordi jeg er sulten nå ved leggetid. Å kunne spise fire måltider kan bli godt. Å slippe å sulte hvorved jeg pleier å merke at energien trekkes inn til kroppens kjerne og jeg følger energien med bevisstheten vekk fra periferien, og dermed også omgivelsene.
Jeg føler en glede, spenning og nerver når jeg tenker på dette. Det er fortsatt en del av meg som blir kvalm, nervøs og redd ved tanken, men mesteparten av meg er ivrig og glad. Dette maktforholdet skjedde jammen raskt. Nå er jeg mest meg og minst anorektisk. Jeg har til og med sett at anoreksien kun er en kledning, et selvbilde jeg kan skifte ut. Det er sprøtt. Jeg har vært glad i dag og mer oppmerksom på sønnen min. Det er sånn det skal være. Jeg vil spise og få overskudd til han som er det viktigste i livet mitt. Ikke bare være uselvisk tjenende som en barnehagetante med mindreverdighetskomplekser, men glede meg over han og oppleve enhet med han.
Jeg har også idag tenkt at anoreksi kan betraktes som en sykelig forfengelighet (men ikke bare det, naturligvis). Ingen vil innrømme det, men vi er så redde for å bli avvist og få negative kommentarer på utseendet vårt at det må kalles forfengelighet. Vi vil bli betraktet som noe enestående av andre. Vi vil stikke oss frem (med våre skarpe kropper:). Men også bli usårbare ved å fjerne kraften i følelsene våre. Vi blir bare ikke mindre nærtagne av å sulte oss. Vi blir bare mer ubeskyttet uten noe energi, og uten noe under huden.
Jeg håper inderlig at min dags opplevelse blir varig. Krysser fingrene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar