Dette er skrevet i 2010, tror jeg.
Trøst er et ord som liksom ikke tilhører voksenverdenen utenom når vi selv gir til barn. Voksne er liksom ikke som barn i betydningen sårbar lengre. Jeg tror mange trenger trøst, å få være små og bli rommet og forstått. Jeg tror mange har meget, meget ansvar og utfører mange plikter og ikke tillater seg å kjenne behovet for å være liten engang. Vet ikke, selv tviholder jeg på retten til å være som et barn og blir sint når det forventes at jeg er et usårbart voksent menneske som skal påta seg meget ansvar som om jeg var en hard kjerre som kan bære alt alene.
Mange voksne er som roboter og de samme kritiserer "trassige" barn som har egen vilje. Jeg vil ikke bli voksen på den måten at man skal bli en pliktoppfyllende robot uten noe en skal ha sagt, slik mamma sa til meg en gang(og det var da jeg hørte det klikka inni hodet mitt og jeg visste at broen mellom hjernehalvdelene ble adskilt og at jeg ble uhelbredelig syk psykisk).
Jeg vil bli sett og være tydelig men ikke hvis jeg ikke blir respektert for min mening og vilje. Når de ikke rommer meg tyter jeg ut i verden og blir for stor. Dvs jeg ser meg selv. Jeg tar plass i verden istedenfor at de skjuler meg med sin forståelse. Å bli avvist er å bli fremtredende.
Jeg var hos legen idag og veide 46,7 med klær på. Det var snodig å være der og bli sjekket for det ene og det andre mens jeg sa jeg var kald (jeg hadde ikke spist ennå) og ville ha på meg ullgenseren, men ikke fikk lov fordi hun skulle undersøke magen min.
Anoreksien har tatt fullstendig tak på meg nå etter at jeg gikk over en magisk grense, et vekt-tall. På den ene siden av tallet eller vekten vil man leve, på den andre ikke. Lenge har jeg levd på grensen. Men nå som jeg har blitt tynnere er jeg automtisk på den andre siden.
Jeg vil ikke jobbe og være en slave som ikke har noe hun skulle ha sagt, som bare må følge instrukser. Jeg er ide'rik og passer ikke til å være utføreren av ideer andre har skapt. Jeg vil synge, skrive, lese, utforske, formidle. Jeg er for ivrig og kreativ til å bare være en utfører fysisk. Jeg er en utfører psykisk.
Trøst er et ord som liksom ikke tilhører voksenverdenen utenom når vi selv gir til barn. Voksne er liksom ikke som barn i betydningen sårbar lengre. Jeg tror mange trenger trøst, å få være små og bli rommet og forstått. Jeg tror mange har meget, meget ansvar og utfører mange plikter og ikke tillater seg å kjenne behovet for å være liten engang. Vet ikke, selv tviholder jeg på retten til å være som et barn og blir sint når det forventes at jeg er et usårbart voksent menneske som skal påta seg meget ansvar som om jeg var en hard kjerre som kan bære alt alene.
Mange voksne er som roboter og de samme kritiserer "trassige" barn som har egen vilje. Jeg vil ikke bli voksen på den måten at man skal bli en pliktoppfyllende robot uten noe en skal ha sagt, slik mamma sa til meg en gang(og det var da jeg hørte det klikka inni hodet mitt og jeg visste at broen mellom hjernehalvdelene ble adskilt og at jeg ble uhelbredelig syk psykisk).
Jeg vil bli sett og være tydelig men ikke hvis jeg ikke blir respektert for min mening og vilje. Når de ikke rommer meg tyter jeg ut i verden og blir for stor. Dvs jeg ser meg selv. Jeg tar plass i verden istedenfor at de skjuler meg med sin forståelse. Å bli avvist er å bli fremtredende.
Jeg var hos legen idag og veide 46,7 med klær på. Det var snodig å være der og bli sjekket for det ene og det andre mens jeg sa jeg var kald (jeg hadde ikke spist ennå) og ville ha på meg ullgenseren, men ikke fikk lov fordi hun skulle undersøke magen min.
Anoreksien har tatt fullstendig tak på meg nå etter at jeg gikk over en magisk grense, et vekt-tall. På den ene siden av tallet eller vekten vil man leve, på den andre ikke. Lenge har jeg levd på grensen. Men nå som jeg har blitt tynnere er jeg automtisk på den andre siden.
Jeg vil ikke jobbe og være en slave som ikke har noe hun skulle ha sagt, som bare må følge instrukser. Jeg er ide'rik og passer ikke til å være utføreren av ideer andre har skapt. Jeg vil synge, skrive, lese, utforske, formidle. Jeg er for ivrig og kreativ til å bare være en utfører fysisk. Jeg er en utfører psykisk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar