Nytt menneske.

Jeg merker en del forandringer nå som jeg spiser nok, eller nesten nok. Jeg mye mer tilstedeværende og engasjert, og overrasker meg selv når jeg prater masse, viser følelser, er hemningsløs og uredd oppmerksomhet (ikke redd andre kommer til å forakte meg). Jeg skjønner nå hvorfor sønnen min kan sitte i kun langarma t-skjorte. Nå kan jeg også det.Jeg blir veldig sliten av å trene, men ellers er jeg i bedre humør. Jeg føler meg nesten manisk fordi det er så uvant å være så oppe i humøret av overskudd. Det er kuult, men jeg håper jeg ikke sliter ut andre ved å være så energisk. Da jeg var hos legen i går pratet jeg kjempefort og engasjert. Litt fordi jeg visste hun hadde minimalt med tid, også,  siden hun er lege. Jeg blir bedrøvet ved tanken på at jeg med vilje har sultet bort denne personligheten. Jeg fikk en forståelse gjentatte ganger av at jeg bare ble for mye for foreldrene mine. Pratet for mye, var for mye levende. Men om jeg er for mye liv for andre vil jeg ikke ta livet bort av hensyn til de. De får leve med det eller forsvinne.

Det er så rart. Før ble jeg beroliget av å kjenne skjelettet mitt fritt for fett og muskler. Nå kan jeg ikke vente med å få kjøtt på det, og liker det overhodet ikke. Jeg har begynt å føle meg sterk av treninga og det føles så bra å være fast og rede for en fight, i stedet for som et spøkelse som forsvinner bare du blåser hardt på det.

Jeg føler at mye ny mat er tilgjengelig for meg nå og vil spise saker jeg aldri vanligvis spiser. Jeg vil spise lam, som jeg har unngått fordi det i visse deler av dyret har mye fett, og hval, makrell når vårmakrellen kommer (den er ikke så fet som når den har fetet seg opp gjennom hele sommeren), mer nøtter, frø, bønner og linser, olivenolje, linfrøolje og hvetekimolje på maten, fetere ostetyper (og ikke kun den magreste typen hele tiden) mer bakst av nøttemel, og lage hjemmelaget is av frosne bær, kesam og sukrin. I dag spiste jeg en pære. Det har jeg ikke smakt på 5 år, eller noe sånt.

Jeg ble redd i begynnelsen når jeg spiste mer enn vanlig, men så kom det uvanlig nok beroligende tanker til meg som skjøv bort ano-tankene. At det er helt i orden at jeg spiste mer siden kroppen har godt av mer og jeg jo vil opp i vekt. Nå er ikke målet å gå ned, men opp og få en frisk kropp. Jeg kan nesten ikke skjønne at jeg har villet ødelegge kroppen min bare for å være tynn.

Jeg har i det siste inntatt minst 1600 og max 1800 kalorier. Jeg tror jeg trenger 1800 fordi i går var jeg litt sulten på kvelden da jeg hadde inntatt 1670. Jeg noterer fortsatt hva jeg spiser for å ha oversikt og teller minutter jeg er ute og går. Jeg prøver å gå 80 minutter fortsatt. Mest for treningens skyld egentlig. Om jeg senere får mye energi vil jeg se om jeg kan begynne å jogge. Da hadde jeg blitt glad. Målet er å gå opp 5-6 kg, til jeg veier 49 og har en BMI på 16,76. Jeg er rimelig sikker på at jeg lander på 49 kg om jeg inntar 1800 kalorier daglig og går turer som vanlig. Om jeg får mye muskler og svært lite fettprosent på det tallet kommer jeg kanskje til å ville veie mer. Jeg vil nemlig ikke være ribba for fett. En fettprosent på opptil 20 kanskje? 17 er det perfekte kanskje, men 20 er sunnest med tanke på hormoner og sikkert andre ting også. Jeg mista mensen da jeg gikk ned under 53 kilo. Målet er i første omgang å veie 47. Jeg likte kroppen min da jeg veide 53. Det var  det meste jeg aksepterte av kroppsfett til å være avslappet i egen kropp, uredd for bemerkninger om at jeg hadde for mye fett på kroppen. Jeg tåler nok å se litt mer fett nå, men ser ingen grunn til å få det. Jeg vil ikke ha tilbake mensen så jeg vil holde meg under 53. Jeg vil ikke gå opp super-raskt, men rekke å bygge muskler. Jeg vil derfor ikke spise mer enn dagsbehovet. Aner ikke hvor lang tid det kommer til å ta på denne måten, men hvem har det travelt? Å være for mett er ikke behagelig. Jeg har ikke tro på verdien i hverken slanking eller oppfeting fordi det går raskt, er unaturlig og usunt. Å spise etter behov er bedre, så får det ta den tiden det tar. Å føle seg sterk fordi jeg orker å trene er viktigere enn å ha store muskler.

Jeg har ikke hatt noen jeg føler støtter meg i kampen mot anoreksi tidligere, men jeg har heller ikke ønsket å ta opp kampen. Nå støtter mamma meg. Hun jeg tidligere var redd for hvis jeg la på meg skulle si jeg hadde lagt på meg som om det var noe negativt. Så det er helt sprøtt og fantastisk. Jeg ble overrasket da hun sa hun ville komme til å synes jeg var fin om jeg veide opp imot 60 kilo! Jeg har virkelig levd med gale forestillinger! Nå er det ikke farlig å gå opp i vekt mer. De nærmeste liker ikke at jeg er så tynn som jeg er og vil bli glad for en vektøkning. Herlig! Og nettop herlig er det å ha en hverdag med nok mat i kroppen. Livet blir da mer behagelig. Jeg gidder å se på folk jeg går forbi på gata. Jeg gidder å se hva som skjer rundt meg. Jeg har mye bedre humør. Jeg har mer energi til det jeg vil gjøre. Ja, det er ikke noe halvv-veis liv, men et liv. Livet får innhold når jeg orker å ta inn inntrykk, uansett hvor bagatellmessige de er. Og noe av det beste er at jeg føler meg som en del av verden, og ikke som et spøkelse som tilhører himmelen.