22.05.2015
Når anoreksien har taket på en
er man i en fengselscelle.
Man ser ingen andre idealer enn de den viser i murtaket.
Som sliten under rehabiliteringen
har man anoreksien rundt benet som en jernkule.
Når anoreksien har taket på en
er man i en fengselscelle.
Man ser ingen andre idealer enn de den viser i murtaket.
Som sliten under rehabiliteringen
har man anoreksien rundt benet som en jernkule.
-----
Å flørte med herr Anoreksi er spennende,
men når du har investert mye nok i han
og han vender seg mot deg
går det fra spennende til skremmende.
Frekk som en demon besetter han deg.
Det var du som inviterte han inn i ditt liv
og kun du kan gi avkall på han.
Så lenge du gir han oppmerksomhet
vil han bli hos deg, fordi han er en fattig skapning,
ikke-eksisterende uten deg.
.......
Å flørte med herr Anoreksi er spennende,
men når du har investert mye nok i han
og han vender seg mot deg
går det fra spennende til skremmende.
Frekk som en demon besetter han deg.
Det var du som inviterte han inn i ditt liv
og kun du kan gi avkall på han.
Så lenge du gir han oppmerksomhet
vil han bli hos deg, fordi han er en fattig skapning,
ikke-eksisterende uten deg.
.......
Du kaller meg konsentrasjonleirfange.
Men du er min fangevokter, slange,
som fortærer meg med etsende spytt
fra din sydende, store bitre pytt.
...
Jeg har sluppet ut djevelen.
Den levde i magen min.
Der satt den, skrapte og skremte.
Ville ikke ut og kjempe.
Den gjemte seg der inne
redd den kom til å forsvinne
om den kom ut i lyset.
Og forsvinne var hva den gjorde.
¤
Jeg er skjeen du spiser av.
Skjelettet mitt er et håndtak med hofter på.
Mamma har knust mine ribben mellom tennene.
Pappa dro av meg armene da han dro.
Jeg ville ikke slippe han.
Menn vil slurpe i seg suppen under navlen.
Jeg forventer at noen bare skal ta meg.
Men det som er igjen knuser ikke
og jeg er ikke lett å bøye.
¤
Anorektikeren har ikke mistet sin mor.
Nei, moren blander seg for mye inn.
Anorektikeren har mistet sin humor,
det beste våpen i kampen
for å bli fri fra sin mor.
-----
Pappa, hvordan kan jeg tørre å spise
når du gjør narr av andre?
Mamma, hvordan kan jeg spise
med hodet ditt over matfatet mitt?
Jeg er ikke redd mat, dere.
Jeg er redd forakten du fortærer meg med, mamma,
og vitsen jeg ikke ser med meg, pappa.
Den bitre gumler på sitt hjerte, mamma,
og den som gjør narr er den største narr, pappa.
Dere er uten kontroll over deres tunge.
Noen må veie opp for det. Veie alt nøye.
¤
Du sier jeg er for tynn og burde spise mer.
Vil du virkelig jeg gjør meg større
når du vil ha hele plassen?
Du sa jeg spiste for mye.
Du lo av min lubne kropp.
Du sa penger til mat koster.
Nå sier du jeg spiser for lite.
Du klager over at jeg er for tynn.
Jeg koster deg ingen penger.
Hvordan kan jeg spise mer?
Jeg får dårlig samvittighet.
Du unner meg ingen av delene.
Derfor lever jeg i mellomtilstand;
inneklemt mellom to vegger.
Jeg er fyllmassen som isolerer.
¤
Det fete utflytende livet til den tvangsspisende
er ingen smule bedre enn inget liv overhodet
som Siv, anorektisk pike har,
svevende, tørr og bar.
¤
Anorektikeren
Hun nekter seg helst den minste antydning
til mat og livsutfoldelse.
Om det så bare er en løs, liten hudfold igjen
må den stramme seg opp.
¤
En felles spisedistraksjonen.
Kroppen kan fortære og utvides
eller fortæres og innskrumpes.
Begge deler er et forsøk på
å oppløse kroppen for dens sanser.
Når sanser suger til seg objekter
hindres subjektet innlevelse.
De indre sansene er mer sulte
og påkaller de lidelsene.
De gjentatte behov i det ytre
forhindrer de til fordypelse.
De enten flyter ut og drukner der
eller de svever over verden.
Om de fikk være seg fra innsiden
ville ingenting være så vondt
og de kunne samle seg om noe
de trodde var godt og glemme
seg selv de tror er ond
på grunn av en misforståelse.
¤
Bulimikeren glefser i seg som en ulv.
Hun holder slik fortvilet inne
en varulvs sinne.
Så mye kvalm oppførsel hun har opplevd
er mengden hun kaster opp.
¤
Tvangsspiseren er trøstesløs;
for fri i verdensrommet.
Ingen er der og kan gi
de nærende sukkersøte ord hun trenger.
Klemmen som beroliger og fjerner skammen.
Hun trenger å vite at også hun fortjener.
¤
Når man ikke har noen å elske
fordi man selv ikke opplever å bli det
har man ingen som fyller hjertet
og da er hele kroppen tom.
Hva skal man da med kroppen
når den ikke rommer noen ting?
Men du er min fangevokter, slange,
som fortærer meg med etsende spytt
fra din sydende, store bitre pytt.
...
Jeg har sluppet ut djevelen.
Den levde i magen min.
Der satt den, skrapte og skremte.
Ville ikke ut og kjempe.
Den gjemte seg der inne
redd den kom til å forsvinne
om den kom ut i lyset.
Og forsvinne var hva den gjorde.
¤
Jeg er skjeen du spiser av.
Skjelettet mitt er et håndtak med hofter på.
Mamma har knust mine ribben mellom tennene.
Pappa dro av meg armene da han dro.
Jeg ville ikke slippe han.
Menn vil slurpe i seg suppen under navlen.
Jeg forventer at noen bare skal ta meg.
Men det som er igjen knuser ikke
og jeg er ikke lett å bøye.
¤
Anorektikeren har ikke mistet sin mor.
Nei, moren blander seg for mye inn.
Anorektikeren har mistet sin humor,
det beste våpen i kampen
for å bli fri fra sin mor.
-----
Pappa, hvordan kan jeg tørre å spise
når du gjør narr av andre?
Mamma, hvordan kan jeg spise
med hodet ditt over matfatet mitt?
Jeg er ikke redd mat, dere.
Jeg er redd forakten du fortærer meg med, mamma,
og vitsen jeg ikke ser med meg, pappa.
Den bitre gumler på sitt hjerte, mamma,
og den som gjør narr er den største narr, pappa.
Dere er uten kontroll over deres tunge.
Noen må veie opp for det. Veie alt nøye.
¤
Du sier jeg er for tynn og burde spise mer.
Vil du virkelig jeg gjør meg større
når du vil ha hele plassen?
Du sa jeg spiste for mye.
Du lo av min lubne kropp.
Du sa penger til mat koster.
Nå sier du jeg spiser for lite.
Du klager over at jeg er for tynn.
Jeg koster deg ingen penger.
Hvordan kan jeg spise mer?
Jeg får dårlig samvittighet.
Du unner meg ingen av delene.
Derfor lever jeg i mellomtilstand;
inneklemt mellom to vegger.
Jeg er fyllmassen som isolerer.
¤
Det fete utflytende livet til den tvangsspisende
er ingen smule bedre enn inget liv overhodet
som Siv, anorektisk pike har,
svevende, tørr og bar.
¤
Anorektikeren
Hun nekter seg helst den minste antydning
til mat og livsutfoldelse.
Om det så bare er en løs, liten hudfold igjen
må den stramme seg opp.
¤
En felles spisedistraksjonen.
Kroppen kan fortære og utvides
eller fortæres og innskrumpes.
Begge deler er et forsøk på
å oppløse kroppen for dens sanser.
Når sanser suger til seg objekter
hindres subjektet innlevelse.
De indre sansene er mer sulte
og påkaller de lidelsene.
De gjentatte behov i det ytre
forhindrer de til fordypelse.
De enten flyter ut og drukner der
eller de svever over verden.
Om de fikk være seg fra innsiden
ville ingenting være så vondt
og de kunne samle seg om noe
de trodde var godt og glemme
seg selv de tror er ond
på grunn av en misforståelse.
¤
Bulimikeren glefser i seg som en ulv.
Hun holder slik fortvilet inne
en varulvs sinne.
Så mye kvalm oppførsel hun har opplevd
er mengden hun kaster opp.
¤
Tvangsspiseren er trøstesløs;
for fri i verdensrommet.
Ingen er der og kan gi
de nærende sukkersøte ord hun trenger.
Klemmen som beroliger og fjerner skammen.
Hun trenger å vite at også hun fortjener.
¤
Når man ikke har noen å elske
fordi man selv ikke opplever å bli det
har man ingen som fyller hjertet
og da er hele kroppen tom.
Hva skal man da med kroppen
når den ikke rommer noen ting?
¤
How can she eat
when someone's eating her?
Eating her meat
so she must grow fur.
Now do you see
why she can't be seated
but have to flee
from her enemy?
when someone's eating her?
Eating her meat
so she must grow fur.
Now do you see
why she can't be seated
but have to flee
from her enemy?
¤
No Body
Your view is important to me
Your view is important to me
so I become what you think of me;
Melt my body away when you see me as nobody.
Melt my body away when you see me as nobody.
How can I have matter
when my view don't matter to you?
I try to make you aware
by appearing more like the air you see me as.
when my view don't matter to you?
I try to make you aware
by appearing more like the air you see me as.
If you don't see my point then
I hope my bones get edgy enough to make a hole
through the wall you have put up towards me.
I feel divided in two;
a mind with no body to rest upon,
and a body that feels very much alone.
¤
Into the world.
This girl looses herself.
She's loosing weight as well.
Tightly she holds on to her will,
she doesn't dear to tell.
She has a heavy mind,
filled with gems and pearls from the sea
but looses brainfat to get light-headed
cause not many will firtilize heavenly seed.
She needs a heart's endlessness in the world
to fullfill herself,
her will to fill the world with treasures
from her wishing well.
Why do some say she should be bigger
when they no room have to feel what's in her?
It's not that she mind eating. It's words unkind she mind.
She wants to show her bones
so it's obvious to see where her limits are.
It's hard for others, though, to agree
when they hit her hips so sharply.
Why don't anybody ask what's eating her?
Instead of complaining untill she's downy
that she's skinny and needs a cure?
The hungerstrike's purpose fails
when the pail corpse falls before anybody cares
to pull up her chin, not push her to sin.
But it's easy to support her, really,
because the cross she carries
and the purpose she holds out.
If there is openness she need not shout
with her eyes, wide, the storm inside.
Into the world.
This girl looses herself.
She's loosing weight as well.
Tightly she holds on to her will,
she doesn't dear to tell.
She has a heavy mind,
filled with gems and pearls from the sea
but looses brainfat to get light-headed
cause not many will firtilize heavenly seed.
She needs a heart's endlessness in the world
to fullfill herself,
her will to fill the world with treasures
from her wishing well.
Why do some say she should be bigger
when they no room have to feel what's in her?
It's not that she mind eating. It's words unkind she mind.
She wants to show her bones
so it's obvious to see where her limits are.
It's hard for others, though, to agree
when they hit her hips so sharply.
Why don't anybody ask what's eating her?
Instead of complaining untill she's downy
that she's skinny and needs a cure?
The hungerstrike's purpose fails
when the pail corpse falls before anybody cares
to pull up her chin, not push her to sin.
But it's easy to support her, really,
because the cross she carries
and the purpose she holds out.
If there is openness she need not shout
with her eyes, wide, the storm inside.
¤
How can she eat
when someone's eating her?
Eating her meat
so she must grow fur.
Now do you see
why she can't be seated
but have to flee
from her enemy?
when someone's eating her?
Eating her meat
so she must grow fur.
Now do you see
why she can't be seated
but have to flee
from her enemy?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar