Å følge en plan eller ta hensyn.

Idag er en rar dag. Jeg tvinger meg selv til å gå tur om jeg er syk eller ikke, men i dag er bena mine helt slappe og uvillige, jeg har vondt i hodet og i pannen så det å lese er noe jeg orker bare en kort stund før jeg må lukke øynene og sove. Jeg skal legge meg og sove for 4 gang idag nå snart. Jeg leker at jeg er innlagt for anoreksi i eget hjem. For slik er det å være det. Man får ikke være i aktivitet og må spise. Jeg orker ikke å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke er ute og brenner kalorier, så det er vel noe jeg må ta igjen senere. Jeg har ikke noe valg. Å gå ut med søpla var en anstrengelse, og da jeg dusjet satt jeg på en krakk. Håper dette går fort over, men jeg var slik igår også, men hakket bedre fordi jeg klarte å gå 70 minutter (og planla å gå ti minutter ekstra idag). Jeg fikk en blodblemme nedover spiserøret som det ble betennelse i når det kom hull på den. Jeg tror det var for mye salt i maten som skapte blemma. Kjedelig at mat skal gjøre meg feberslapp. Jeg fikk derfor ikke trent styrketrening som planlagt i går:( Det er noe rart med det å finne balansen mellom å følge en plan lagd av hodet angående trening og spising og det å ta hensyn til kroppen. Det handler forresten ikke om balanse, men om å tilpasse seg. Det er det som er vanskelig, fordi man tror man må følge planen, og om kroppen ikke vil så må den bare. Det er jo det vi lærte som barn. Ihvertfall jeg.

Jeg tenkte litt på tvangshandlinger og magisk tenkning i går. Magiske tanker jeg har er f.eks: "om jeg velger riktig gaffel spiser jeg ikke for mye og blir ikke tykkere". Gaffelen må ikke se ut som en grådig persons gaffel.."Om jeg velger riktig farge på trusa i dag vil jeg ikke få kjeft og ha en god dag "(i betydningen at jeg vil føle at jeg har kontroll, oversikt og er i godt humør).Trusefargen må liksom passe til dagen ellers kommer jeg i utakt og blir overrasket av en uheldig begivenhet. Tror jeg virkelig at jeg kan styre dagen på denne måten? Ja, jeg tror det har litt å si, det er som en slags bønn som gir håp. Jeg får gjort det jeg kan. Lagt til rette, liksom. Så er det opp til Gud å gjøre resten. Det roer nervene så jeg ikke trenger å være så redd for hva dagen bringer. Jeg kan innbilde meg at alt vil gå bra istedenfor å være på vakt for at noe fælt skal skje. Jeg blir overrasket når noe fælt skjer. Ikke fordi jeg har gjort mitt magiske arbeid, men fordi jeg ikke er forberedt. Når det er sannsynlig at noe fælt vil skje og jeg vet det på forhånd hjelper ikke den magiske tenkningen meg i å ikke være nervøs for hva som kan skje, så det er lite kraft i det. Tvangstreninga og matkontrollen er selvsagt bare for å passe på at jeg ikke går opp i vekt.