Skjønnehetsidealer har alltid forekommet. Det uheldige er når det forventes at man lever opp til det. Enda verre er det om man foraktes eller forventer forakt om man ikke gjør det. Om man tror man blir foraktet kan man bli nevrotisk opptatt av utseendet fordi det å bli avvist er noe de aller fleste frykter på linje med døden.
Noen, mer heldige enn de som i kraft av frykt er opptatt av utseendet sitt, drar fordeler av den kroppsfikserte kulturen, og høster bekreftelse og beundring for å ha en kropp de jobber hardt for å se perfekt ut. De kan leve ganske likt en med spiseforstyrrelse på den måten at de bruker mye tid på trening, tanker om mat og utseende. Forskjellen er at de ikke opplever seg selv som destruktive, men sunne. Men når skjønnheten falmer pga alder, sykdom eller ulykke kan også dette ende i en psykisk lidelse. Mange med anoreksi fant glede i komplimentene de fikk de fikk i begynnelsen av vektnedgangen, så jeg oppfatter disse forskjellene som paralleller, ikke motsetninger.
Jeg mener grensen mellom sykelig kroppsdyrking og en spiseforstyrrelse er vag, og jeg vet at mange som tidligere hadde en spiseforstyrrelse går over til fitness. Det handler også i fitness om perfeksjon og ekstrem kroppsfiksering. Forskjellen er bare at de spiser noe mer for å kunne bygge muskler. Fettprosenten er ikke nødvendigvis ønsket høyere. Om de derfor får i seg nok næring kan man jo spørre seg om.
Treningsnarkomani og en anorektikers overdrevne trening er ikke så ulik. Begge kan trene for å løpe fra følelser. Grensen mellom hva som betraktes som sunt og hva som betraktes som usunn er ikke lett for utenforstående å sette. Man må vite hvilke tanker og motiv som driver hver enkelt for å avgjøre det.
Det finnes mange som har bulimi selv om de ikke kaster opp mat. Noen trener for å kompensere. Og noen tar avføringsmidler (selv om det ikke fjerner mat fra tynntarmen som noen tror, men kun tømmer tykktarmen). De er tilsynelatende sunne. Mange ser normalvektige ut og trener mye.
Å være avhengig på alle de nevnte vis er å kjøre livet i ett snevert spor hele tiden. Man er som en følelsesløs robot som går den kjente veien hver dag. Det er trygt at det er kjent, men man opplever ikke stort. Man er som en sjel-løs zombi som kaster bort livet på å spille død. Tør ikke leve.
Hvilken identitet man har er avgjørende for hvordan man velger å leve. Vi kan selv bestemme hvilken identitet vi ønsker å ha. Vil du være sunn og naturlig eller en livsfjern, robotaktig perfeksjonist? Skal hva andre mener bestemme hvordan du vil være? Er intolerante menneskers overfladiske utsagn verdt å ta på alvor? Kan negative utsagn være så dype at de er sanne?
Noen, mer heldige enn de som i kraft av frykt er opptatt av utseendet sitt, drar fordeler av den kroppsfikserte kulturen, og høster bekreftelse og beundring for å ha en kropp de jobber hardt for å se perfekt ut. De kan leve ganske likt en med spiseforstyrrelse på den måten at de bruker mye tid på trening, tanker om mat og utseende. Forskjellen er at de ikke opplever seg selv som destruktive, men sunne. Men når skjønnheten falmer pga alder, sykdom eller ulykke kan også dette ende i en psykisk lidelse. Mange med anoreksi fant glede i komplimentene de fikk de fikk i begynnelsen av vektnedgangen, så jeg oppfatter disse forskjellene som paralleller, ikke motsetninger.
Jeg mener grensen mellom sykelig kroppsdyrking og en spiseforstyrrelse er vag, og jeg vet at mange som tidligere hadde en spiseforstyrrelse går over til fitness. Det handler også i fitness om perfeksjon og ekstrem kroppsfiksering. Forskjellen er bare at de spiser noe mer for å kunne bygge muskler. Fettprosenten er ikke nødvendigvis ønsket høyere. Om de derfor får i seg nok næring kan man jo spørre seg om.
Treningsnarkomani og en anorektikers overdrevne trening er ikke så ulik. Begge kan trene for å løpe fra følelser. Grensen mellom hva som betraktes som sunt og hva som betraktes som usunn er ikke lett for utenforstående å sette. Man må vite hvilke tanker og motiv som driver hver enkelt for å avgjøre det.
Det finnes mange som har bulimi selv om de ikke kaster opp mat. Noen trener for å kompensere. Og noen tar avføringsmidler (selv om det ikke fjerner mat fra tynntarmen som noen tror, men kun tømmer tykktarmen). De er tilsynelatende sunne. Mange ser normalvektige ut og trener mye.
Å være avhengig på alle de nevnte vis er å kjøre livet i ett snevert spor hele tiden. Man er som en følelsesløs robot som går den kjente veien hver dag. Det er trygt at det er kjent, men man opplever ikke stort. Man er som en sjel-løs zombi som kaster bort livet på å spille død. Tør ikke leve.
Hvilken identitet man har er avgjørende for hvordan man velger å leve. Vi kan selv bestemme hvilken identitet vi ønsker å ha. Vil du være sunn og naturlig eller en livsfjern, robotaktig perfeksjonist? Skal hva andre mener bestemme hvordan du vil være? Er intolerante menneskers overfladiske utsagn verdt å ta på alvor? Kan negative utsagn være så dype at de er sanne?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar