There is no need to fear "losing control".

I have feared losing control and it is also common among others with an eating disorder.  It is not just the fear of eating too much if we eat according to the body's needs we fear, but also the fear of expressing what we feel.

No wonder I have so few close friends when I have been acting so cool all the time, always in control and ready to serve them. I was always holding my feeling back. When I felt that someone cared about me I was able to express my emotions and feelings, though, but I see there is people who express their feelings no matter if people care or not. And that is what I experienced I had to do the day God wanted me to face my biggest fear; to have no choice but to express helplessness, fear and despair in a room where several people had no compassion, but negative thoughts about me, for being hysterical and consumed in myself.

But what I discovered underneath the fear was amazing. While I had no control of my emotions I found acceptance and peace inside of me, so it didn't matter and it was no threat to me, that the others did'nt have compassion for me. I felt I in a way had more control than ever this way, even though I did not curb my emotions, because my view was wider, I was more alert and I could feel what all the others felt as well. To express emotions without restrictions is not the same as having no control. You can still stop expressing them when you need to do something else.

I remember also the times I ate without control that I was beside myself while I did it. That is not being without control. It is action without restriction.

I learned at home that crying just because something bad had happened to me was wrong. That was self pity and detestable. That is why I did'nt dare doing it. Only crying because something bad had happened to others was ok according to my mum. But that is so wrong, you know. Those who feel self pity don't express more than the superficial amount of the sorrow. They don't feel the pain and the depth of their sorrow.

I have been afraid of expressing my emotions because I thought I could be detested and rejected if i did. I have experienced that while crying. While I was crying very openly I felt my mums negative thoughts about me as black needles penetrating me.

Now I see that I have overcome this fear a long way. I don't think there is any point restricting my emotions, thoughts or the body's attempt to still its hunger. I can take care of my self even though others don't care. I don't ask for approval anymore.

There is no need to fear losing control even though a lot of overly masculine people fear this feminine aspect of human beings.

Eating disorder in a nutshell

I think E.D. is about being rejected (treated like air, abused, bullied or criticized) and feeling small because of that. Most importantly it is a way to survive the fact that she miss being recognized for who she really is underneath the surface and get the support she needs to overcome the feeling of rejection.

I think if one with this disorder are interested in therapy noone should ever say no to help her/him no matter the bodyweight and food intake.

One great statement

I was allowed to put this, as I found in a E.D group, here on my blog.
I will thrive ! We all will  !! As eating disorder survivors we've gone through things that most people haven't. We've fought a hard battle within ourselves. Like Buddha said " It is better to conquer yourself than a thousand battles!" And all of us Eating Disorder Survivors have done just that !! I hope that we all make a significant impact on society. We each have a lot to offer.

Kvinne, et objekt

Kvinner fremstilles som offere uansett, synes jeg. Enten er de tykke og stakkarslige trøstespisere, eller anorektiske eller bulimiske syke stakkarer, eller så er de overdrevent opptatt av trening og kosthold (ortorektiske). Det er spiseforstyrrelser over hele linja, mer eller mindre hos alle, virker det som. Ingen går fri. Men er det rart kvinner har et vanskelig forhold til egen kropp og temaet kontroll over kroppen er oppe i dagen hver dag hele året når de fleste opplever at den ikke blir respektert som ens egen eiendel? Er det noen som ikke har blitt seksuelt trakassert, mishandlet, opplevd voldtektsforsøk, voldtatt eller seksuelt misbruk innen de fylte 25?

Vi ønsker at våre kropper blir behandlet pent, men hvordan kroppen ser ut spiller ingen rolle i den sammenheng, selv om vi kanskje ønsker å tro det så vi kan gjøre det som skal til for å unngå å bli dårlig behandlet. Bli vakker og beundret så ingen vil finne på å gjøre en vondt, være så tynn at en ikke vekker begjær hos menn som ikke har styring, være så sexy at man kan velge og vrake menn selv... Ingen av disse strategier virker. Fordi menn som er onde er onde uansett hva vi gjør.

Hva menn, eller kvinner, mener om vårt utseendet betyr ikke noe om vi selv liker hvordan vi ser ut. Om en fyr jeg dater liker tykke damer vil ikke jeg bli usikker på eget tynne utseendet når jeg liker det selv. Så disse kampanjene om å like sin kropp uansett størrelse har lite virkning, fordi man begynner ikke å like eget utseendet bare fordi noen sier du får lov.

Det jeg forsøker å komme fram til er at når kvinner er opptatt av utseendet og er forfengelige også på andre måter for å tilfredstille menn, lever vi under forbannelsen av å være kun et objekt for mannen, og bekrefter dermed selv dette smålige synet!

Ikke manglende selvtillit.

Jeg leser ofte at de med spiseforstyrrelse har dårlig selvtillit. Jeg mener det ikke stemmer. De er ofte perfeksjonister som gjør det uvanlig bra på mange områder i livet, så de har ingen grunn til det. Det de derimot har grunn til er å mangle tillit til andres overbærenhet / vennlighet. Om de kunne stole på at andre kunne godta det å feile ville de ikke være så redd for at alt ikke ble perfekt og heller ikke manglet tillit til andre. De kan være vant til forventning om perfekte resultater og kritikk ved ethvert fremstøt som ikke falt i smak. En motstand mot å prøve noe nytt skyldes ikke dårlig selvtillit, men redselen for å ikke klare det perfekt ved første forsøk, og dermed risikere kritikk og følelsen av avvisning når andre blir skuffet over at det ikke ble perfekt. En slik kritisk holdning hos foreldrene internaliseres og blir deres egen. De blir flasket opp med sinne i form av kritikk. Et sinne de ødelegger kroppen sin med.

Det nevnes også manglende / dårlig selvfølelse. Det er mer alvorlig; at de mister seg selv i redsel, føler seg utenfor og er oppslukt av andres følelser, tanker, vilje, blikk og holdning.

Er ikke overspising ved tilfriskning et unødvendig onde?

Jeg diskuterer på http://www.youreatopia.com/ omkring nødvendigheten av å oppfordre til å fortsette å overspise og spise usunn mat hvis de med spiseforstyrrelse begynner med det i sin tilfriskningspeiode. Det blir sagt at det er bra for psyken å gi slipp på kontrollen og bra for kroppen å få masse mat som er lett fordøyelig siden den trenger all energi den kan få.

Å gi kontrollen bort til kroppen, er det et skritt bedre enn å overlate den til et for strengt sinn? Er ikke det å gå i motsatt retning av det vi ønsker? Er det ikke fra sinn til ånd og intuisjon vi skal bevege oss, og ikke fra sinn ned til kropp og instinkter? Jeg mener man ikke er frisk før man overlater styringen til et kjærlig sinn, som er i stand til å ta vare på kroppen. Kjærligheten vil erstatte den strenge Herr Ano. Han vil fordufte som den illusjonen han er når kjærlighet trer inn i hans sted. Kjærlighet og hat kan ikke bo i det samme hjertet. Uansett om veiledningen kommer fra det lave eller det høye er det vi selv som styrer i den retning vi vil. Vi velger om vi ønsker å følge Guds veiledning / intuisjonen eller ikke. På youreatopia anbefales det intuitiv spising, men hvordan er det mulig? Kroppen er drevet av instinkter. Sinnet av tanker og følelser. Man spør ikke ånden hva kroppen vil ha til middag!

En anorektiker vil spise perfekt og hater at kroppen kommer med innvendinger. Hun sier hold kjeft til kroppen når den maser om mat og hvile. Den slutter ikke å si ifra, men hun slutter å høre. Til slutt er hun så vant til kroppens sult og tretthet at hun bare lever med det som om det var noe som fulgte med det å leve med en kropp. Jeg er redd at hvis man ikke erstatter Herr Ano med noe annet i sinnet vil han og hans hat forflytte seg til kroppen og der uttrykke dette ved å glefse til seg mat som en varulv. Bulimi kalles ulvehunger, og de er som besatt av mat. De er besatt liksom av en ond ånd  som tar over kontrollen. Og det å være slave av kroppen, det kan ikke være tilfriskning. Det kan bare redde kroppen fra å sulte ihjel. Kroppen skal ikke være herre over sinnet! Mange lider når de får ulvehunger når de slutter å knipe inn på matinntaket. De føler de har null kontroll og skammer seg over hva de gjør. Noen velger da å kaste opp, kompensere med avføringsmidler, trene mye eller faste. Ingen av delene fører til noe bedring. På http://www.youreatopia.com/ mener de at de heller skal akseptere overspising.

Jeg mener moderasjon av matinntak er viktig, og at det er styrt av et kjærlighetsinfluert sinn som lytter til kroppens behov og bruker av sitt kunnskapsforråd for å gi det beste det kan oppdrive. Det blir man frisk av. Man blir ikke frisk av å slippe Herr Ano løs så han virrer dit han vil og besetter det han vil. Det ene øyeblikket kroppen, det andre øyeblikket sinnet. Først bokstavelig talt gi faen i kroppen og etterpå få kjeft for det. Det er et helvete!

Til neste argumentet om at junk food, sukker etc. er bra for en anorektiker fordi det er lett fordøyelig og siden de trenger all energi de kan få ,vil jeg si: Det finnes sunn mat som er lett fordøyelig også.

En fornuftig avgjørelse.

Det er ikke noe galt om kroppen har ekstra fett.
Det er ikke noe galt med mennesker i det hele tatt.
Det er ikke noe galt med noe Gud har skapt.

Det er forakten og hatet
som følger det parterende kalde blikket som er gal.
Det er perfeksjonismen uten motvekt av toleranse
som ikke vil se annet enn idealet, som er galt.

Det kan være noe i veien med et menneske,
men et menneske kan ikke bli gal.
Det kan dog vrenge seg av den gale forakten
og destruere av manglende bekreftelse.

Barn blir kalt vrange
om de ikke gjør det foreldrene mener er rett.
Hva får voksne mennesker til å tro
at de vet hva som er rett bedre enn barn?

Hva som er rett vet bare hjertet.
Det finnes ingen fornuftig avgjørelse
som ikke er basert på det.

Ano's fantasiverden.

En med anoreksi / bulimi har noe magisk fore som kan sammenlignes med noe som ikke er ukjent, nemlig å f.eks å ta på seg "lykkebukser" eller "lykkesmykke/harelabb/beskyttelsesamulett" for liksom å kontrollere at dagen skal gå bra. Jeg har ikke bare kontrollert at matinntak og energiforbruk har passet Ano's standard, for å ha mitt på det rene så dagen skal bli best mulig. Jeg har også passet på å velge riktig bestikk (tynt og lite ungdomsbestikk) for å unngå grådighet og det å miste kontroll over mitt lavere selv, og valgt riktig truse (farge) for å unngå å få kjeft eller oppleve annen ubehagelig oppførsel som setter meg ut.

Det er magisk tenkning som barn gjør når de f.eks unngår de hvite strekene når de går over veien. Jeg har møtt voksne som fortsatt unngår komlokk, som blir redd det bringer 7 års ulykke om de knuser et speil osv. Overtro, altså, som hverken er en vitenskapelig eller spirituell sannhet.

Det er heller ikke uvanlig å skifte frisyre, hårfarge, kles-stil eller forandre interiør eller møbelplassering i et rom om man ønsker å forandre seg og ta et nytt steg i sin utvikling. Dette kan sammenlignes med når jeg har forandret kroppen min fordi jeg trenger å forandre noe jeg ikke klarer å forandre, som f.eks min personlighet jeg har opplevd ikke alle liker alle sider av, min seksualdrift som jeg syntes var plagsomt høy når jeg levde som singel (anoreksi reduserer denne), min tendens til å bli sint og nærtagen når noen var spydige forsøkte jeg også å sulte bort. Det siste funka dårligst. Uansett hvor redusert jeg var ble jeg ikke likegyldig til hvordan andre behandlet meg. Jo mer redusert jeg ble jo mer sårbar ble jeg, så det hadde motsatt effekt enn hensikten.

Saken er at om man er sammen med personer som liker en som en er kan man slappe av, glemme frykten og strategien " forandre meg" og glemme kroppen. Kroppen er noe som bare glir med, innunder personen man er, og med i aksepten. Det den med spiseforstyrrelse trenger er å bli anerkjent og likt og like seg selv.

Det er ikke noe galt i å ha et skjønnhetsideal.

Skjønnehetsidealer har alltid forekommet. Det uheldige er når det forventes at man lever opp til det. Enda verre er det om man foraktes eller forventer forakt om man ikke gjør det. Om man tror man blir foraktet kan man bli nevrotisk opptatt av utseendet fordi det å bli avvist er noe de aller fleste frykter på linje med døden.

Noen, mer heldige enn de som i kraft av frykt er opptatt av utseendet sitt, drar fordeler av den kroppsfikserte kulturen, og høster bekreftelse og beundring for å ha en kropp de jobber hardt for å se perfekt ut. De kan leve ganske likt en med spiseforstyrrelse på den måten at de bruker mye tid på trening, tanker om mat og utseende. Forskjellen er at de ikke opplever seg selv som destruktive, men sunne. Men når skjønnheten falmer pga alder, sykdom eller ulykke kan også dette ende i en psykisk lidelse. Mange med anoreksi fant glede i komplimentene de fikk de fikk i begynnelsen av vektnedgangen, så jeg oppfatter disse forskjellene som paralleller, ikke motsetninger.

Jeg mener grensen mellom sykelig kroppsdyrking og en spiseforstyrrelse er vag, og jeg vet at mange som tidligere hadde en spiseforstyrrelse går over til fitness. Det handler også i fitness om perfeksjon og ekstrem kroppsfiksering. Forskjellen er bare at de spiser noe mer for å kunne bygge muskler. Fettprosenten er ikke nødvendigvis ønsket høyere. Om de derfor får i seg nok næring kan man jo spørre seg om.

Treningsnarkomani og en anorektikers overdrevne trening er ikke så ulik. Begge kan trene for å løpe fra følelser. Grensen mellom hva som betraktes som sunt og hva som betraktes som usunn er ikke lett for utenforstående å sette. Man må vite hvilke tanker og motiv som driver hver enkelt for å avgjøre det.

Det finnes mange som har bulimi selv om de ikke kaster opp mat. Noen trener for å kompensere. Og noen tar avføringsmidler (selv om det ikke fjerner mat fra tynntarmen som noen tror, men kun tømmer tykktarmen). De er tilsynelatende sunne. Mange ser normalvektige ut og trener mye.

Å være avhengig på alle de nevnte vis er å kjøre livet i ett snevert spor hele tiden. Man er som en følelsesløs robot som går den kjente veien hver dag. Det er trygt at det er kjent, men man opplever ikke stort. Man er som en sjel-løs zombi som kaster bort livet på å spille død. Tør ikke leve.

Hvilken identitet man har er avgjørende for hvordan man velger å leve. Vi kan selv bestemme hvilken identitet vi ønsker å ha. Vil du være sunn og naturlig eller en livsfjern, robotaktig perfeksjonist? Skal hva andre mener bestemme hvordan du vil være? Er intolerante menneskers overfladiske utsagn verdt å ta på alvor? Kan negative utsagn være så dype at de er sanne?