De som har spiseforstyrrelse har kommunikasjonsproblemer.

Spiseforstyrrelser og språk/kommunikasjon er en viktig sak for å forstå de som lider av det. Jeg husker at jeg kun (utenom den fysiske uttrykksformen) klarte å kommunisere med bilder i begynnelsen, fordi jeg som hun som kuttet seg ikke hadde lært ord for å beskrive følelser. Men også fordi det er liksom umulig å si til sin far og mor: kan du ikke vær så snill å elske meg? Kan du ikke vær så snill å bry deg om hva jeg tenker, vil og føler? Kan du ikke fremelske meg så jeg blir kjent med hvem jeg er? Når jeg så begynte å lese velskrevne bøker som satte ord på følelser fikk jeg ordene som ble verdifulle for meg til å forstå meg selv. Det gav en styrke.  

Å spise mye dekket symbolsk mitt behov for masse kjærlighet fordi jeg ingen hadde. Å kaste opp var å få rast ut av meg alle de ekle følelsene mamma hadde tatt ut på meg, forakten, hatet, bitterheten over pappas svik mot oss. Det avspennet også solar plexus. Å være tynn var å si jeg er liten i andres øyne (og trenger å fremelskes). Og fordi jeg ikke ble fremelsket trodde jeg at jeg måtte begrense mitt uttrykk på alle måter, ta minst mulig fysisk og psykisk plass i verden. De ville jo ikke se, høre eller vite av meg. Og jeg, jeg bare tilpasset meg.

There is no need to fear "losing control".

I have feared losing control and it is also common among others with an eating disorder.  It is not just the fear of eating too much if we eat according to the body's needs we fear, but also the fear of expressing what we feel.

No wonder I have so few close friends when I have been acting so cool all the time, always in control and ready to serve them. I was always holding my feeling back. When I felt that someone cared about me I was able to express my emotions and feelings, though, but I see there is people who express their feelings no matter if people care or not. And that is what I experienced I had to do the day God wanted me to face my biggest fear; to have no choice but to express helplessness, fear and despair in a room where several people had no compassion, but negative thoughts about me, for being hysterical and consumed in myself.

But what I discovered underneath the fear was amazing. While I had no control of my emotions I found acceptance and peace inside of me, so it didn't matter and it was no threat to me, that the others did'nt have compassion for me. I felt I in a way had more control than ever this way, even though I did not curb my emotions, because my view was wider, I was more alert and I could feel what all the others felt as well. To express emotions without restrictions is not the same as having no control. You can still stop expressing them when you need to do something else.

I remember also the times I ate without control that I was beside myself while I did it. That is not being without control. It is action without restriction.

I learned at home that crying just because something bad had happened to me was wrong. That was self pity and detestable. That is why I did'nt dare doing it. Only crying because something bad had happened to others was ok according to my mum. But that is so wrong, you know. Those who feel self pity don't express more than the superficial amount of the sorrow. They don't feel the pain and the depth of their sorrow.

I have been afraid of expressing my emotions because I thought I could be detested and rejected if i did. I have experienced that while crying. While I was crying very openly I felt my mums negative thoughts about me as black needles penetrating me.

Now I see that I have overcome this fear a long way. I don't think there is any point restricting my emotions, thoughts or the body's attempt to still its hunger. I can take care of my self even though others don't care. I don't ask for approval anymore.

There is no need to fear losing control even though a lot of overly masculine people fear this feminine aspect of human beings.

Tip to parents and therapists dealing with a child / teen with eating disorder.

If you express fear and worry to her a lot it will be a burdon for her, she might feel guilty for "causing" you to feel this way, and feel she is a burdon to you. That is not good. Try to care about her behind the eating and food symptoms. Ask her with real interest what is bothering her, why she restrict, talk about acceptance of emotions, body, needs..., ask if she is missing something or someone, what her fears are, if she is angry at someone and so on. Perhaps she will start loving her self enough to eat if she experience others love her unconditionally. It is important to see the depth of her and her potential, not just that which is apparant and visible to the eye. She is young and have no idea what is hiding inside. This must come out for her to see by someones encouragement and from some activity. Don't give up. It is more hope for her to be well soon than for those who don't have parents that cares, and criticize instead.

Quotes from Gwen and youreatopia

Once a restrictive eating disorder is activated, then it's there for life.

Fat is a hormoneproducing organ.

All those subjects in the Minnesota Starvation Experiment temporarily overshot their pre-study weights and all returned to their pre-study weights in the 12-18 months following the end of the study [A. Keys et al., 1950]. For most subjects they initially gained about 10% above their pre-study weights in the re-feeding period.

We also know from numerous other studies that anorexics often maintain a higher proportion of fat mass post-re-feeding [CI Orphanidou et al., 1997; M Probst et al., 2001; C Mantzoros et al., 1997] and this is likely due to the prevailing attitudes that hyperphagia must be avoided during recovery at all costs as it is considered a marker of “bingeing”. Instead, what these post-recovery data may show is that the prohibition of hyperphagia in recovery from restrictive eating disorders serves to halt the body’s ability to return to an optimal fat mass to fat-free mass ratio.

Furthermore researchers have shown there is a significant increase in trunk adiposity (fat deposits around the mid-section of the body) in recovery [S Grinspoon et al., 2001; L Mayer et al., 2005] and this fat mass is evenly redistributed in the optimization period after weight restoration only if the patient continues to eat in an unrestricted fashion [ibid.

Finally, women eat more in the post-ovulation phase relative to the pre-ovulation phase of the menstrual cycle [SP Dalvit, 1981]. This too does not result in progressive weight gain [ibid.] and it appears the extra energy is involved in serotonin modulation [SE Møller, 1992]. Basal metabolic rate varies significantly throughout the menstrual cycle [SJ Solomon et al., 1982] and carbohydrates (serotonergic nutrients) are the preferred nutrient that increases in the post-ovulation period [SP Dalvit-McPhillips, 1983].

Binge eating as a clinical disorder involves an inability to apply any restriction. That means, if you are on the restriction eating disorder spectrum, you are unable to develop BED. Your bingeing experience is an expression of required energy needs in reaction to restrictive eating behaviors. It is why I call this behavior reactive eating and not bingeing.

, ibid.]http://www.youreatopia.com/blog/2012/10/31/bingeing-is-not-bingeing.html

Out of 19 prospective studies under scrutiny in the systematic review here’s what the data show:No correlation between inactivity and weight gain, waist gain, BMI increase or the prevalence of overweightness or obesity.http://www.youreatopia.com/blog/2015/2/26/systematic-review-of-weight-gain-correlates-in-literature-pa.html

BMI 25-30 is a range that offers the lowest rate of disease and death for human beings [KM Flegal et. al., 2007, 2008 and 2010], so its classification as "overweight" in our cultures is a ridiculous and dangerous misrepresentation of what health actually looks like.http://www.youreatopia.com/blog/2013/1/16/common-questions.html?currentPage=2#comments

Here is a good article about the criteria for being a binge eater and not just someone eating a lot after starvation. http://www.youreatopia.com/blog/2011/11/3/binge-eating-disorder-and-night-eating-syndrome.html

Den spirituelle årsak til anoreksia.

http://www.youreatopia.com/blog/2014/12/30/target-weight-recover-but-not-too-much.html
Her sier Gwen at spiseforstyrrelser skifter form fra en tid til en annen og fra en kultur til en annen, men er i essens det samme. Når hun bringer frem eksempelet om den religiøse begynner jeg å grine og mister helt lysten på de jordbærene jeg spiser, og får assosiasjoner i fleng. Av magre kropper som ofrer seg i fengselsceller og nonner som utpiner seg i trange rom i ensomhet og forestillinger om Gud, og jeg føler et sug etter den hellige anoreksia (igjen). Men den hellige anoreksia feiler fordi den kun viser uselviskhet symbolsk, og blir kun selvutslettelse.

Man må gi kroppen næring for å være uselvisk og tjenende. Vi trenger ikke være redde for at vi av Gud skal bli oppfattet som identifisert med kroppen, kjødet, selv om vi mater denne delen og føler de lave følelser, og til og med noen ganger mister besinnelsen og gir uttrykk for disse lave følelser og drifter. Vi trenger ikke å vise at vi tar avstand til den om vi er løsrevet på ordentlig. Vi trenger ikke å bevise noe for Gud eller mennesker. Det er kun oss selv vi trenger å overbevise om er guddommelig, for å være det, gi uttrykk for det.

Årsaken til anoreksia har jeg oftest tenkt er at jeg har følt meg sviktet av foreldre og venner, og delvis pga objektivisering (menns sex-fokus og mine foreldres materialistiske syn) jeg opprørsk sultestreiket mot, men innerst inne er årsaken spirituell. Og denne er av størst betydning. Den handler om det jeg nevnte ovenfor; min higen etter det guddommelige jeg ønsker å identifisere meg med og avstandstaken til kjødet. Som sagt feilet jeg ved å velge anoreksia fordi man får ikke avstand til det man hater og ikke vil vedkjenne seg. Kun ved å elske, akseptere, kroppen (ta vare på den) føler man seg løsrevet fra den. Da er man det man vil være. Da er man kjærlig. Da er man omsorgsfull og tjenende.

Dette er anoreksiens essens. Det handler om en feilslått måte å gi uttrykk på sin sanne identitet på.

Feel like shit?

It doesn't help fixing your appearance to feel less like shit, even though you may look like you feel or not. You can not control how you feel, by controlling your body or not, but you can control what thoughts to believe in, that are related to feelings, and you can control your behaviour that also are related to feelings. You feel shit. That feeling will pass. Do something nice for another and you will feel better and more valuable.

Den grunnleggende årsak til min anoreksi.

Jeg har hatt anoreksia hele livet fram til for litt siden og tanken kom til meg først nå: at den grunnleggende årsaken må være at jeg vokste opp med ekteparet "psykopaten og narsissisten". For utfra deres øyne var jeg ikke verdt å bry seg om + jeg fikk all deres skyld og bar alle deres negative sider siden de ikke ville ta ansvaret selv. Dette synet ble mitt syn på meg selv og kritikken ble min av meg selv, noe som forklarer destruktiviteten. Den utløsende årsaken var seksuelt misbruk hvorved jeg etterpå følte behov for støtte fra foreldrene mine eller andre voksne. Det slo meg da hardt at de hadde sveket meg på det groveste fordi støtte visste jeg de aldri kunne gi, så alt inni meg knuste til sand. Det tok 21 års intens selvutvikling/terapi og to mirakler for å bli frisk, hvor Gud (kjærlighet) erstattet deres syn litt etter litt med sitt.http://saferelationshipsmagazine.com/adult-children-of-abusive-parents-when-parents-are-pathological

Kontroll over utseendet.

Ved å kontrollere hvordan jeg så ut kunne jeg kontrollere
hvordan andre så meg, så jeg kunne påse at jeg ikke ble
sett på som sexobjekt eller dum og deilig.
Uten pupper og rompe ble jeg trygg.

Tror han har skjønt det.

Jeg synes forfatteren av boka Finn Skårderud omtaler her er på viddene når han mener anoreksi skyldes noe så enkelt som sammenligning. Seriøst, mange sammenligner sin kropp med andres uten å slanke seg nær eller til døde! Sammenligning er bare en liten faktor som ofte spiller inn. Hva er årsaken til at noen synes det er så viktig å bli så tynne? Det må jo være ideen om å ikke være bra nok. Og det er der det begynner, så kommer sammenligningen. http://www.aftenposten.no/meninger/Kroppen-er-den-nye-sjelen-7418582.html

Who¨s eating you?

Sometimes it is suitable to ask "whats's eating you", but

sometimes it is more correct to say "someone is eating you". 

Nytt selvbilde og ny identitet.

Om man skal slutte å identifisere seg med sultekunstneren må man erstatte det med en ny. Hvem er man dypere sett enn en som sulter seg og snakker ved å modellere kroppen? Om man har lagt sin stolthet i sin sultekunst og/ eller sin tynne kropp og sultingen tar slutt og kroppen endres vil selvbildet endres også. Jeg har endret kroppsbildet fra tynn til normal, og selvbildet fra anorektiker til en som er opptatt av helse og liker å være fysisk aktiv. Den grunnleggende identiteten er fortsatt å ville det gode og vite det sanne.

james jean

Sist jeg prøvde å gå opp i vekt, for noen måneder siden, hadde jeg ingen forestilling om hvordan jeg kom til å se ut når jeg hadde økt kroppsvekt, noe som skapte usikkerhet, og jeg syntes det å være tynn var attraktivt. Nå har jeg minnet om og et bilde av hvordan kroppen så ut da den veide 53 kilo og jeg pleide å trene styrketrening i tankene. Dette blir målet. 53 kilo valgte jeg fordi da var jeg fornøyd (selv om jeg ikke hadde noe imot å redusere vekten) og hadde mensen. Det er ikke sikkert jeg ender der, men det er trygt å ha et spesifikt mål å se frem mot. Nå som jeg har valgt å ville se sånn ut fremfor å være tynn som jeg er nå funker det. Da blir jeg ikke livredd av å se økt vekt, mer fett og muskler. Plutselig synes jeg det å være tynn er uinteressant når det er usunt for kroppen. Nå er ikke utseendet viktigere enn helse. Før veide jeg meg daglig. Nå er vekta satt bort.

Tror det er kjekt å tenke over disse tingene før man hopper i det og øker vekten. At man velger nytt kroppideal og selvbilde, og minner seg selv om ens grunnleggende identitet (hva som er de viktigste egentlig).

Anoreksi, forfengelighet og frykt for avvisning.

Jeg har sagt det før at jeg, og kanskje alle med spiseforstyrrelse, er forfengelige. I dag skjønte jeg hvor omfattende forfengeligheten virkelig er. Jeg har lyst til å skrike ut til hele verden: Anorektikere er sykelig forfengelige! De er sykelig forfengelige fordi de er livredd for å bli avvist! For ihvertfall jeg har blitt avvist i så stor grad at jeg ble perforert i sinnet og sårbar og lett påvirkelig deretter. Jeg tok avvisningen personlig selfølgelig.

Jeg ser nå at jo mindre forfengelig jeg klarte å bli (med selvutviklingsarbeidet) jo friskere ble jeg. Jeg brydde meg altså mer og mer om min mening og mine behov enn andres. Litt kinkig prosess siden det kunne se ut som jeg gikk bakover i utvikling, til mer og mer egoistisk, men jeg jobbet meg fra selvutslettende, husk på. Når man har blitt oppdratt av dronningen av forfengelighet og kongen som ville knuse meg blir det et arbeid tilpasset det. Mamma er selvutslettende og forfengelig. Det hører sammen ser jeg nå.

james jean

Angsten skyldes forfengelighet. Panikkangsten og all den syke sulamitten skyldes forfengelighet. Frykten for å ikke behage, ved å grine på bussen så folk føler seg ille til mote, når jeg gikk over store plasser i frykt for at en eller annen jeg ikke vet om ikke liker det hun/han ser, ved ikke å være interessant nok sammen med venner, for ikke å være pen nok, tynn nok, smart nok, effektiv nok, flink nok. Jeg fryktet alt for å unngå å bli avvist.

Jeg la merke til noen alvorlig teite tanker som dukket opp da jeg var ute i dag og det var da det ovenfor åpenbarte seg. Seriøst, JEG HAR VÆRT STOLT AV EGET UTSEENDET! Snakk om å være en megadust! MEGADUST! Stolt av utseendet! Å være stolt er så teit at jeg kan ikke få understreket det nok, ha - ha, det er tragikomisk. Derfor ble jeg sint på meg selv. Ikke rart at hvordan kroppen ser ut har betydd masse når jeg har lagt stolthet i den. Å Gud.

Glad jeg har skjønt det likevel, siden jeg da ser at den jobben jeg har gjort til nå med å bli mindre og mindre forfengelig har vært rett spor å gå, og at ved å fortsette blir det enda bedre.

Ny forståelse

Jeg føler meg bare så bra! Seriøst! Jeg føler noe jeg ikke har følt på mange år, at jeg er glad i meg selv. Jeg hadde glemt hvordan det var. At man får et høyere perspektiv, en frihet, fryktløshet og glede og en gjennom alt utbredende deilig følelse.

Anoreksien er borte siden jeg ikke har gitt den kraft. Jeg hengte den på korset i stedet for meg selv og jeg kastet bildet av idealkroppen. Anoreksien er forduftet. Anoreksien var et selvbilde å gi kraft til, eller ikke.  Og bildet av en tynn kropp ligger i jorden for å smuldre opp.

Anoreksien gav meg et selvbilde for andre å se. Da jeg skapte fasaden var jeg lei av å bli betraktet overfladisk og som et objekt. Bildet av å være tynn og svakelig var ment å virke ikke-tiltrekkende og ikke-inviterende på andre og til gjemsel for meg. Det var på den måten kun en empatisk person som var i stand til å se invitasjonen og behovet som lå under fasaden. Med denne manipulasjon ble det kun mulig for en med kjærlighet for den jeg er bak fasaden å nå meg.

Når man skal forstå eller bli frisk fra anoreksi blir det en kjepp i hjulet å bry seg om det tynne skjønnhetsidealet, fordi det blir forvirrende om man tror anoreksi handler om det også. Det påstås faktisk mange steder at det gjør det, men det er en misforståelse basert på en overfladisk betraktning. Anoreksi handler ikke om forfengelighet uansett hvor redd en er for å legge på seg.

Anoreksi er en måte å manipulere på. En destruktiv måte å vise hva man vil bli oppfattet som. En sunn måte ville vært å være autentisk.

Man blir møtt der man er. Er man opptatt av kropp vil andre oppfatte at du er på et overfladisk plan og du vil tiltrekke deg likesinnede, og på den måten fortsette å ha behov for å manipulere. Om man er opptatt av helbredelse tiltrekker man andre som er det samme. Er man opptatt av kjærlighet tiltrekker man seg likesinnede. Er man opptatt av visdom osv. Problemet er selvsagt at en ikke kan være autentisk så lenge en ikke har kjærlighetens frihet og trygghet. Manipulasjonen går av den grunn ut på å få den. Derfor sier jeg: finn den på en måte som ikke tar livet av deg! Vil du virkelig dø fordi noen mangler kjærlighet når det finnes de som ikke mangler den? Men du hadde vel ikke regnet med at du ikke kom til å rekke å få den støtten du trengte for å være deg før sultestreiken endte i døden? Om manipulasjons-metoden ikke funker, finn en annen måte!

Det å bry seg så mye om å leve opp til et ideal, et bilde, og danne seg et selvbilde, opprettholder en destruktiv og unaturlig adferd. Mange mennesker i dag er opptatt av å endre kroppens utseendet på den ene eller andre måten. For et sløseri av tid og krefter! For en distraksjon! For en pris å betale! I mangel på kjærlighet! Om man hadde brukt krefter på å finne kjærlighet (den bekreftelse en trenger for å bli varm i trøya) i stedet for å prøve å manipulere den frem, hadde man mye raskere funnet den og vekket den kjærlighet som er i en selv.

La din fornuft bestemme. La i mindre grad din smak bestemme og i aller minst grad utseendet og dine følelser bestemme. La kjærligheten lytte til behovene alle deler du består av har og la fornuften bestemme. Spark den delen som kommer inn døren med et bilde av en kropp i sin hånd ut av huset. Et bilde skal ikke få stemme!

Ubehersket og kontrollerende.

I natt gikk det opp for meg at mitt kontrollbehov antakeligvis skyldes det faktum at jeg har liten eller ingen kontroll over følelsene mine, på hvordan jeg reagerer. Dette er skremmende når jeg har et ideal milevis fra å oppføre seg "naturlig" og ubehersket som et dyr. Jeg har ytterpunktene; kontrollerende og ubehersket. Jeg har kontroll over det ytre, men ikke det indre. Kontroll på hva som kommer inn, men ikke hva som kommer ut.

Noen blir imponert over min selvdisiplin og prinsippfasthet,
men jeg glemmer ikke at jeg mangler spontanitet
fordi jeg drar kontrollen for langt.

Uten støtte

Det har forundret meg at noen mennesker trenger andre til å motivere seg til å trene og/eller spise riktigere for å gå ned i vekt. Men jeg har det slik at jeg trenger en mann til å motivere meg til å gå opp i vekt. Til å spise litt mer så jeg kan få mer muskelmasse. Spise mer så jeg ikke hele tiden er syk og svak og ikke i stand til å trene. Jeg klarer det ikke alene. Jeg får angst straks jeg har inntatt over 1600 kcal og fyker da ut på lange gåturer for å kompensere for de ekstra kaloriene. Jeg synes det er sprøtt at noen er avhengig av andre til å ta bedre vare på kroppen sin! Jeg trenger andres bekreftelse på at jeg er verdig å få en større kropp. At jeg som har et spiseforstyrrelses sinn er usikker og trenger støtte er kanskje ikke så rart oguvanlig, men hva med de som ikke klarer å spise riktig og trene uten drahjelp da? Noe må det jo være i veien med dem også. Så hva er det? Mindreverdighetsfølelse?

Før så jeg ned på dem, fordi jeg trodde de manglet viljestyrke. Nå synes jeg synd på dem fordi jeg tror årsaken er at de føler seg lite verdt. Jeg har det akkurat likt, bare på motsatt måte, og kan derfor ikke hjelpe. Jeg har nemlig vurdert å bli personlig trener eller instruktør, men jeg mangler den kjærlighet de trenger for å støtte dem på veien; den trygge favnen. Jeg har ikke fått den av foreldrene mine selv og har den ikke til meg selv eller andre. Jeg føler jeg har noe av den til sønnen min, heldigvis, men det jeg sier til sønnen min, og min holdning til mat når det er han det gjelder, er ikke det samme jeg selv lever etter. Jeg har stålkontroll på eget inntak og energiforbruk for å påse at jeg ikke spiser meg i overskudd.