Jeg har sagt det før at jeg, og kanskje alle med spiseforstyrrelse, er forfengelige. I dag skjønte jeg hvor omfattende forfengeligheten virkelig er. Jeg har lyst til å skrike ut til hele verden: Anorektikere er sykelig forfengelige! De er sykelig forfengelige fordi de er livredd for å bli avvist! For ihvertfall jeg har blitt avvist i så stor grad at jeg ble perforert i sinnet og sårbar og lett påvirkelig deretter. Jeg tok avvisningen personlig selfølgelig.
Jeg ser nå at jo mindre forfengelig jeg klarte å bli (med selvutviklingsarbeidet) jo friskere ble jeg. Jeg brydde meg altså mer og mer om min mening og mine behov enn andres. Litt kinkig prosess siden det kunne se ut som jeg gikk bakover i utvikling, til mer og mer egoistisk, men jeg jobbet meg fra selvutslettende, husk på. Når man har blitt oppdratt av dronningen av forfengelighet og kongen som ville knuse meg blir det et arbeid tilpasset det. Mamma er selvutslettende og forfengelig. Det hører sammen ser jeg nå.
Angsten skyldes forfengelighet. Panikkangsten og all den syke sulamitten skyldes forfengelighet. Frykten for å ikke behage, ved å grine på bussen så folk føler seg ille til mote, når jeg gikk over store plasser i frykt for at en eller annen jeg ikke vet om ikke liker det hun/han ser, ved ikke å være interessant nok sammen med venner, for ikke å være pen nok, tynn nok, smart nok, effektiv nok, flink nok. Jeg fryktet alt for å unngå å bli avvist.
Jeg la merke til noen alvorlig teite tanker som dukket opp da jeg var ute i dag og det var da det ovenfor åpenbarte seg. Seriøst, JEG HAR VÆRT STOLT AV EGET UTSEENDET! Snakk om å være en megadust! MEGADUST! Stolt av utseendet! Å være stolt er så teit at jeg kan ikke få understreket det nok, ha - ha, det er tragikomisk. Derfor ble jeg sint på meg selv. Ikke rart at hvordan kroppen ser ut har betydd masse når jeg har lagt stolthet i den. Å Gud.
Glad jeg har skjønt det likevel, siden jeg da ser at den jobben jeg har gjort til nå med å bli mindre og mindre forfengelig har vært rett spor å gå, og at ved å fortsette blir det enda bedre.
Jeg ser nå at jo mindre forfengelig jeg klarte å bli (med selvutviklingsarbeidet) jo friskere ble jeg. Jeg brydde meg altså mer og mer om min mening og mine behov enn andres. Litt kinkig prosess siden det kunne se ut som jeg gikk bakover i utvikling, til mer og mer egoistisk, men jeg jobbet meg fra selvutslettende, husk på. Når man har blitt oppdratt av dronningen av forfengelighet og kongen som ville knuse meg blir det et arbeid tilpasset det. Mamma er selvutslettende og forfengelig. Det hører sammen ser jeg nå.
 |
| james jean |
Angsten skyldes forfengelighet. Panikkangsten og all den syke sulamitten skyldes forfengelighet. Frykten for å ikke behage, ved å grine på bussen så folk føler seg ille til mote, når jeg gikk over store plasser i frykt for at en eller annen jeg ikke vet om ikke liker det hun/han ser, ved ikke å være interessant nok sammen med venner, for ikke å være pen nok, tynn nok, smart nok, effektiv nok, flink nok. Jeg fryktet alt for å unngå å bli avvist.
Jeg la merke til noen alvorlig teite tanker som dukket opp da jeg var ute i dag og det var da det ovenfor åpenbarte seg. Seriøst, JEG HAR VÆRT STOLT AV EGET UTSEENDET! Snakk om å være en megadust! MEGADUST! Stolt av utseendet! Å være stolt er så teit at jeg kan ikke få understreket det nok, ha - ha, det er tragikomisk. Derfor ble jeg sint på meg selv. Ikke rart at hvordan kroppen ser ut har betydd masse når jeg har lagt stolthet i den. Å Gud.
Glad jeg har skjønt det likevel, siden jeg da ser at den jobben jeg har gjort til nå med å bli mindre og mindre forfengelig har vært rett spor å gå, og at ved å fortsette blir det enda bedre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar