Jeg kom på hva som må ha forårsaket denne plutselige helbredelsen. Jeg ba nemlig til Gud kort tid før det skjedde. Jeg tenkte da at kanskje Gud kunne hjelpe meg på en måte med anoreksien sånn at jeg fikk det bedre, men uten å fjerne den. Jeg ville ikke miste sykdommen siden jeg fryktet å legge på meg, og ønsket å beholde kontrollen. Jeg hadde forresten noen uker i forveien bedt om å bli kvitt sinnet mitt, men det forsvant selvsagt ikke. (Fatter forresten ikke at jeg kunne være så dum at jeg ba om det.) Jeg har en tendens til å glemme at det er en positiv kraft selv om den kan misbrukes til destruksjon. At jeg blir fort og ofte sint skyldes sult og slitenhet, tror jeg. Men altså fikk jeg ideen om å be Gud om å fjerne den plagsomme frykten min. I bakhodet hadde jeg tanken om at det fantes kvinner som, tilsynelatende ihvertfall, hadde full kontroll på matinntak og trening og var tynne, uten å være drevet av en sånn vanvittig frykt for å legge på seg som jeg var. At de var tynne, ikke fordi de var redde, men fordi de brydde seg om kroppen sin. Ikke at jeg ville bli som de, men at et liv med mindre frykt kanskje kunne hjelpe meg å bli mindre anspent i sosiale sammenhenger og redusere muskelsmertene mine.
Jeg hadde ikke tenkt på mulige konsekvenser av å bli fratatt frykten, og hadde jeg brukt litt tid på å tenke på det hadde jeg nok droppet å be om det, for hva er det som holder liv i anoreksi om det ikke er frykt? Det er frykt som opprettholder anoreksi, så da den forsvant raste hele stillaset sammen. Alle delene som var sveiset sammen av frykt falt fra hverandre og ned på bakken.
Frykten hadde tåkelagt realiteten og ensporet tankene mine. Nå kunne jeg se klart, f.eks hvor tynn jeg virkelig er. Pga frykten hadde jeg tvilt på det jeg så i speilet og tvilt på nødvendigheten av å legge på meg, og jeg fokuserte på det lille fettet jeg fant på lårene og det jeg ikke fant på magen (og gjorde meg trygg) i stedet for å se det som var spinkelt.
Anoreksien forsvant fordi frykten -for å legge på seg- forsvant. Nå ser jeg hvor vanvittig det var at jeg var så intenst redd for akkurat dette, og kan faktisk ikke begripe at det er mulig at det som har vært har vært. Det føles som om jeg har våknet fra et mareritt.
Jeg drømte i stad noe som er verdt å nevne. Jeg drømte at kroppen min var preget av mange menneskers vilje. Jeg føler meg nå ren for disse andre, og er ikke fanget av en slik "besatt" kropp som før. Usikkerheten min må ha tiltrukket seg interessen for andres meninger og vilje, og dette har preget meg, og delvis styrt meg, delvis skapt en opposisjon i meg. Nå er kroppen min, og det er ingen grunn til å kjempe i mot den. Ingen andre enn meg har kontroll over den og derfor kan jeg slappe av, slakke på tøylene. Fra nå skal jeg ta vare på kroppen min. MIN! Nå har jeg kontroll alene og jeg har bare 1 vilje, jeg er ikke delt mellom fornuft og frykt.
26 år med spiseforstyrrelse er over.
Jeg hadde ikke tenkt på mulige konsekvenser av å bli fratatt frykten, og hadde jeg brukt litt tid på å tenke på det hadde jeg nok droppet å be om det, for hva er det som holder liv i anoreksi om det ikke er frykt? Det er frykt som opprettholder anoreksi, så da den forsvant raste hele stillaset sammen. Alle delene som var sveiset sammen av frykt falt fra hverandre og ned på bakken.
Frykten hadde tåkelagt realiteten og ensporet tankene mine. Nå kunne jeg se klart, f.eks hvor tynn jeg virkelig er. Pga frykten hadde jeg tvilt på det jeg så i speilet og tvilt på nødvendigheten av å legge på meg, og jeg fokuserte på det lille fettet jeg fant på lårene og det jeg ikke fant på magen (og gjorde meg trygg) i stedet for å se det som var spinkelt.
Anoreksien forsvant fordi frykten -for å legge på seg- forsvant. Nå ser jeg hvor vanvittig det var at jeg var så intenst redd for akkurat dette, og kan faktisk ikke begripe at det er mulig at det som har vært har vært. Det føles som om jeg har våknet fra et mareritt.
Jeg drømte i stad noe som er verdt å nevne. Jeg drømte at kroppen min var preget av mange menneskers vilje. Jeg føler meg nå ren for disse andre, og er ikke fanget av en slik "besatt" kropp som før. Usikkerheten min må ha tiltrukket seg interessen for andres meninger og vilje, og dette har preget meg, og delvis styrt meg, delvis skapt en opposisjon i meg. Nå er kroppen min, og det er ingen grunn til å kjempe i mot den. Ingen andre enn meg har kontroll over den og derfor kan jeg slappe av, slakke på tøylene. Fra nå skal jeg ta vare på kroppen min. MIN! Nå har jeg kontroll alene og jeg har bare 1 vilje, jeg er ikke delt mellom fornuft og frykt.
26 år med spiseforstyrrelse er over.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar