Tanker om stolthet og forfengelighet

 Er det noen som ikke er forfengelige? Ingen forfengelighet betyr inget ego, eller hva? Jeg ble veldig sint og lei meg i dag da jeg så hvor omfattende min forfengelighet har vært og hvor mye lidelse den har skapt.

Nå mener jeg forfengelighet i betydningen å fenge andre. (Det er noe ganske annet å tilfredstille behov av kjærlighet enn 

å overfladisk behage av frykt for avvisning.)

Panikkangst, sosial angst, angorafobi og anoreksi skyldtes forfengelighet basert på frykt for avvisning. 

Heldigvis er angsten kurert ved å gjøre det jeg fryktet og anoreksien forsvant da frykten for vektoppgang forsvant. 

Jeg har lagt merke til egen stolthet før, og ikke reagert på det, men i dag slo det inn. Og jeg så så mye fra gjennom hele 

livet. Det var stolthet / forfengelighet. Det er mer enn flaut. Og at jeg synes det er sikkert pga stolthet det også, ha ha. 

Saken er at denne synd har skapt uhorvelig mye lidelse! Både andres stolthet og min har skapt lidelse for meg. Og den 

lidelse jeg har påført andre må ha skyldtes det samme. Her er en link til mange måter stolthet kan utarte seg på, utfra 

temperament bl.a.https://tanbooks.benedictpress.com/index.php/Seven-Capital-Sins

Jeg har vanskelig for å tro at stolthet kan være fritt for narsissisme. Alle synder må være knyttet til det. Dessuten er det 

galt å være stolt av det en har gjort, fordi det var Gud som gav oss evnene våre. Å ta æren for noe selv er vanvittig. Jeg 

har svært mange hakk å jekke meg ned for å være i rett posisjon i forhold til Gud. (Håper Gud vil hjelpe meg, for uten er j

eg maktesløs.) Det hjelper ikke å hakke på seg selv fordi man er så ugudelig. Det er stolthet det også. Om man er glad for 

å ha fått til noe synes jeg det er bedre å kalle det glede enn stolthet. Fordi stolthet i sin negative betydning er en 

oppblåsthet av egoet. Gud er den som kan ha æren for å være smart, og er snill nok til å dele sin viten med oss. Det blir 

ikke riktig å si at vi selv har funnet og utviklet noe.  Det eneste vi har bidratt med er vår vilje. Og viljen til det 

gode, sanne osv., som springer ut fra en Gudslengsel, er fra Gud/Kilden som alt annet, men det er kanskje vår sanne 

identitet mer enn noe annet? Eller er det stolt å tro det også? 

Forfengelighet går ikke bare ut på utseendet, men alt andre kan sette pris på og som jeg kan ta personlig som at de liker 

meg for, (Fy filler'n!). Det er å selge sjela si. Når jeg har vært offer for andres stolthet (pga stolthet) har jeg 

blitt så opptatt av deres, ifølge meg, ekstreme stolthet, at jeg mistet min egen av syne, og jeg innhentet ikke meg selv 

engang, før nå. Før jeg ba til Gud første gangen var min stolthet like tykk, svart og tung som et kumlokk, og jeg brukte 

sikkert nærmere 40 minutter for å komme gjennom og få kontakt. Det overrasket meg at jeg hadde så enorm stolthet siden 

jeg følte meg så verdiløs sammenlignet med andre, men jo da, det hadde visst ikke noe med saken å gjøre. Sikkert pga 

manglende ydmykhet.

I drømmene mine har jeg helt andre prioriteringer og er ikke stolt og forfengelig ettersom jeg kan huske (men det kan 

skyldes at jeg er nok av det i den fysiske verden kanskje?:)

En gang for mange, mange år siden spurte jeg Gud om han kunne vise meg mine verste synder og da var det 

forfengelighet og "høy i hatten" som utpekte seg. Det overrasket meg fordi i følge enneagrammet skal det være 

misunnelse / sjalusi. Men kanskje fordi jeg har jobbet med denne synd ikke har den som versting lenger? 

Jeg glemmer at ikke alle tolker ordet som meg selv (religiøst) og at andre tolkninger er like gyldige. Jeg slo opp ordet 

"vainglory" som kan bety både forfengelighet og stolthet tilsammen, og da kom ordene : innbilskhet, forfengelighet, 

hovmod og selvforguding opp. Disse ordene spriker ganske mye i betydning.( Er det noe jeg vet jeg er er det å være 

innbildsk og forfengelig ihvertfall. ) Det er ikke så lett når det er så mange ord, så det er en trøst å vite at stolthet kanskje 

er roten til alle de andre syndene, uansett hva de kalles. Noen vil kanskje mene at forfengelighet ikke er en synd, men 

ifølge enneagrammet er det en synd den ambisiøse treer'n er mest befengt med. I enneagrammet er også frykt og sinne 

(vrede?) synd. I følge Bahai er ikke vårt lavere selv ondt i seg selv, men kreftene/syndene kan brukes feil og destruktivt. 

(Følgende er ikke bahai-tanker: ) Sinne er ok mot urett, begjær er ok etter enhet/Gud, sjalusi og misunnelse er ok som 

rettesnor for hva man ønsker selv, dovenskap er en mangel på motivasjon og i sin essens er fred. 

Bahaullah sier vi ikke bare skal være stolte av landet vårt, men være stolte av 

verden. (Kanskje ikke like lett, men ansvaret for hele verden har vi likevel). Jeg tviholdt lenge på at ordet stolthet er 

negativt ladet og er en besudlet eller forsterket følelse som er 

unødvendig om man har beina på jorda, men siden alle de lave tendenser  i sin opprinnelige form ifølge Bahai er positive 

måtte jeg tenke mer på saken.

-Og så fikk jeg en ide på gåturen min i stad: Kanskje er stolthet grunnleggende sett det som må til for å danne 

egoet / persona? (Jeg tenkte det siden stolthet er roten til alle synder og det ikke skyldes frykt, siden Lucifer var i 

himmelen som er uten frykt). Stolthet er 

en mangel på ydmykhet om det er i sin negative betydning og i sin rene form det grunnleggende jeget i verden er oppbygd 

av, som setter pris på / er glad for. Jeg spør meg: kan det stemme at forfengelighet skyldes frykt når stolthet er roten til 

alle synder og ikke skyldes frykt? Ja. Fordi forfengelighet er et forstørret /overdrevet eller besudlet ego / persona /stolthet. 

Akkurat det samme som de andre syndene hovmod osv. er det.

Jeg tenkte også på problemet med alle ordene for stolthet, at stolthet ut arter seg forskjellig fra individ til individ. Så da var 

det løst. 

Jeg må konkluderer med at åpningspørsmålet må korrigeres. At forfengelighet erstattes med stolthet. Uten stolthet inget 

ego. Men egoet i seg selv er rent helt til man besudler det med forfengelighet, hovmod eller annet. Dette skjer når man 

forstørrer sin betydning. En måte å kunne vite når man bør korrigere dette er å innhente seg selv hver gang man synes 

andre oppleves som av mindre betydning enn en selv.