Hjelpeløshet / maktesløshet.

Jeg har tidligere vært redd (hatt angst) for å miste kontrollen og føle meg hjelpeløs sammen med fremmede mennesker og menneskemengder. Redd følelser skal overvelde meg så jeg mister maska og på vakt - holdningen mot andres eventuelle angrep. Så en dag skjer det selvfølgelig (for Gud vil jo gjøre meg fryktløs!): Når jeg føler meg helt maktesløs og uttrykker følelser fritt sammen med flere fremmede innser jeg at jeg aldri har hatt mer makt over de rundt meg som da. Det motsatte av hva jeg hadde fryktet. (At de skulle angripe verbalt eller fysisk) I virkeligheten ble de særdeles passivisert.

Og jeg har fryktet at andre skal ta kontroll over meg om jeg mister den. Når jeg tilsynelatende ikke har kontroll har jeg mest kontroll. Når jeg av maskefolket blir kalt emosjonelt ustabil er jeg på det tryggeste, for da merker jeg mer av tryggheten i meg og det som er stabilt (men ikke-fysisk) omhyller meg. Da reagerer jeg ikke på hva folk rundt meg tenker og føler, noe jeg ellers for ofte gjør når jeg tilsynelatende er stabil. For en deilig tilstand å være i når en rommer alt, fordi man aksepterer alt og tvinger ingenting! Hva skal man med stabilitet når man kan fly?

Jeg har skjønt at de som kritiserer meg for de følelser jeg uttrykker gjør det fordi de mangler medfølelse og empati. Siden de ikke ser sin mangel blir mine følelser feil for dem i stedet.