Uten støtte

Det har forundret meg at noen mennesker trenger andre til å motivere seg til å trene og/eller spise riktigere for å gå ned i vekt. Men jeg har det slik at jeg trenger en mann til å motivere meg til å gå opp i vekt. Til å spise litt mer så jeg kan få mer muskelmasse. Spise mer så jeg ikke hele tiden er syk og svak og ikke i stand til å trene. Jeg klarer det ikke alene. Jeg får angst straks jeg har inntatt over 1600 kcal og fyker da ut på lange gåturer for å kompensere for de ekstra kaloriene. Jeg synes det er sprøtt at noen er avhengig av andre til å ta bedre vare på kroppen sin! Jeg trenger andres bekreftelse på at jeg er verdig å få en større kropp. At jeg som har et spiseforstyrrelses sinn er usikker og trenger støtte er kanskje ikke så rart oguvanlig, men hva med de som ikke klarer å spise riktig og trene uten drahjelp da? Noe må det jo være i veien med dem også. Så hva er det? Mindreverdighetsfølelse?

Før så jeg ned på dem, fordi jeg trodde de manglet viljestyrke. Nå synes jeg synd på dem fordi jeg tror årsaken er at de føler seg lite verdt. Jeg har det akkurat likt, bare på motsatt måte, og kan derfor ikke hjelpe. Jeg har nemlig vurdert å bli personlig trener eller instruktør, men jeg mangler den kjærlighet de trenger for å støtte dem på veien; den trygge favnen. Jeg har ikke fått den av foreldrene mine selv og har den ikke til meg selv eller andre. Jeg føler jeg har noe av den til sønnen min, heldigvis, men det jeg sier til sønnen min, og min holdning til mat når det er han det gjelder, er ikke det samme jeg selv lever etter. Jeg har stålkontroll på eget inntak og energiforbruk for å påse at jeg ikke spiser meg i overskudd.