De som har spiseforstyrrelse har kommunikasjonsproblemer.

Spiseforstyrrelser og språk/kommunikasjon er en viktig sak for å forstå de som lider av det. Jeg husker at jeg kun (utenom den fysiske uttrykksformen) klarte å kommunisere med bilder i begynnelsen, fordi jeg som hun som kuttet seg ikke hadde lært ord for å beskrive følelser. Men også fordi det er liksom umulig å si til sin far og mor: kan du ikke vær så snill å elske meg? Kan du ikke vær så snill å bry deg om hva jeg tenker, vil og føler? Kan du ikke fremelske meg så jeg blir kjent med hvem jeg er? Når jeg så begynte å lese velskrevne bøker som satte ord på følelser fikk jeg ordene som ble verdifulle for meg til å forstå meg selv. Det gav en styrke.  

Å spise mye dekket symbolsk mitt behov for masse kjærlighet fordi jeg ingen hadde. Å kaste opp var å få rast ut av meg alle de ekle følelsene mamma hadde tatt ut på meg, forakten, hatet, bitterheten over pappas svik mot oss. Det avspennet også solar plexus. Å være tynn var å si jeg er liten i andres øyne (og trenger å fremelskes). Og fordi jeg ikke ble fremelsket trodde jeg at jeg måtte begrense mitt uttrykk på alle måter, ta minst mulig fysisk og psykisk plass i verden. De ville jo ikke se, høre eller vite av meg. Og jeg, jeg bare tilpasset meg.