fengslende anoreksia

Ano er den fengslende vennen man er avhengig av
fordi man venter på den bekreftelsen man ennå ikke har fått av den. 
Den kritiske, betingelsesfulle. 
Bekreftelsen som kunne gjort oss frie til å bli uavhengige.  
Vi tror kanskje at om den mest kritiske og perfeksjonistiske vil anerkjenne oss, da er vi trygge. 
Det er bare det at vi ønsker det fra det mest umulige og utilfredsstillende sted. 
Og saken er at Ano kan ikke gi oss det. Den er ikke lagd for slik en oppgave
og kan således aldri bli fornøyd. Dessuten kan jo ingen bli perfekte
så lenge de vil korrigere noe Gud aldri har bedt oss bry oss med, 
nettopp fordi det tilhører det uperfekte jorderiket. Det var liksom sjelelivet som skulle perfeksjoneres, 
og dithen kommer ikke Ano til. 
Der er det kun Gud som er Herre. Han som kan gi anerkjennelse.