Kvinners verdier.

Tidligere, fastklemt i anoreksiens perspektiv, så jeg ned på de som ikke passet på at vekta var lav. Jeg skjønte ikke at andre orket å leve med en ikke-tynn kropp. Nå som jeg tenker på at de som er normalvektige og store beundrer jeg deres styrke. Fordi de ikke lar seg presse til å se ut som det alle presses til. At de står i mot. Det er styrke. Særlig om de prioriterer tjeneste for andre, naturlighet og helse fremfor utseende, og altså ikke skammer seg eller misliker kroppen fordi den ikke ligner idealet. Det "burde" heller være en skam at mennesker prioriterer utseendet høyt. Det var det tidligere. Nå er det liksom dårlig å ikke gjøre det. Da lar man kroppen "forfalle". Det er urettferdig å mene det når en person vier sitt liv til jobb og familie. Dette er en dedikasjon kvinner ikke får høre positive tilbakemeldinger på. Alt de gjør for andre taes som en selvsagt ting, og så blir man heller kritisert hvis man ikke finner tid til å lage maten fra bunnen av og å trene minst 3 ganger i uka (+ regelmessig stelle hår, hud og negler). Det er trist at så mange lar seg styre av de materialistiske og forfengelige menneskers verdier når de selv egentlig ikke bryr seg så mye om det.