http://www.youreatopia.com/blog/2014/12/30/target-weight-recover-but-not-too-much.html
Her sier Gwen at spiseforstyrrelser skifter form fra en tid til en annen og fra en kultur til en annen, men er i essens det samme. Når hun bringer frem eksempelet om den religiøse begynner jeg å grine og mister helt lysten på de jordbærene jeg spiser, og får assosiasjoner i fleng. Av magre kropper som ofrer seg i fengselsceller og nonner som utpiner seg i trange rom i ensomhet og forestillinger om Gud, og jeg føler et sug etter den hellige anoreksia (igjen). Men den hellige anoreksia feiler fordi den kun viser uselviskhet symbolsk, og blir kun selvutslettelse.
Man må gi kroppen næring for å være uselvisk og tjenende. Vi trenger ikke være redde for at vi av Gud skal bli oppfattet som identifisert med kroppen, kjødet, selv om vi mater denne delen og føler de lave følelser, og til og med noen ganger mister besinnelsen og gir uttrykk for disse lave følelser og drifter. Vi trenger ikke å vise at vi tar avstand til den om vi er løsrevet på ordentlig. Vi trenger ikke å bevise noe for Gud eller mennesker. Det er kun oss selv vi trenger å overbevise om er guddommelig, for å være det, gi uttrykk for det.
Årsaken til anoreksia har jeg oftest tenkt er at jeg har følt meg sviktet av foreldre og venner, og delvis pga objektivisering (menns sex-fokus og mine foreldres materialistiske syn) jeg opprørsk sultestreiket mot, men innerst inne er årsaken spirituell. Og denne er av størst betydning. Den handler om det jeg nevnte ovenfor; min higen etter det guddommelige jeg ønsker å identifisere meg med og avstandstaken til kjødet. Som sagt feilet jeg ved å velge anoreksia fordi man får ikke avstand til det man hater og ikke vil vedkjenne seg. Kun ved å elske, akseptere, kroppen (ta vare på den) føler man seg løsrevet fra den. Da er man det man vil være. Da er man kjærlig. Da er man omsorgsfull og tjenende.
Dette er anoreksiens essens. Det handler om en feilslått måte å gi uttrykk på sin sanne identitet på.
Her sier Gwen at spiseforstyrrelser skifter form fra en tid til en annen og fra en kultur til en annen, men er i essens det samme. Når hun bringer frem eksempelet om den religiøse begynner jeg å grine og mister helt lysten på de jordbærene jeg spiser, og får assosiasjoner i fleng. Av magre kropper som ofrer seg i fengselsceller og nonner som utpiner seg i trange rom i ensomhet og forestillinger om Gud, og jeg føler et sug etter den hellige anoreksia (igjen). Men den hellige anoreksia feiler fordi den kun viser uselviskhet symbolsk, og blir kun selvutslettelse.
Man må gi kroppen næring for å være uselvisk og tjenende. Vi trenger ikke være redde for at vi av Gud skal bli oppfattet som identifisert med kroppen, kjødet, selv om vi mater denne delen og føler de lave følelser, og til og med noen ganger mister besinnelsen og gir uttrykk for disse lave følelser og drifter. Vi trenger ikke å vise at vi tar avstand til den om vi er løsrevet på ordentlig. Vi trenger ikke å bevise noe for Gud eller mennesker. Det er kun oss selv vi trenger å overbevise om er guddommelig, for å være det, gi uttrykk for det.
Årsaken til anoreksia har jeg oftest tenkt er at jeg har følt meg sviktet av foreldre og venner, og delvis pga objektivisering (menns sex-fokus og mine foreldres materialistiske syn) jeg opprørsk sultestreiket mot, men innerst inne er årsaken spirituell. Og denne er av størst betydning. Den handler om det jeg nevnte ovenfor; min higen etter det guddommelige jeg ønsker å identifisere meg med og avstandstaken til kjødet. Som sagt feilet jeg ved å velge anoreksia fordi man får ikke avstand til det man hater og ikke vil vedkjenne seg. Kun ved å elske, akseptere, kroppen (ta vare på den) føler man seg løsrevet fra den. Da er man det man vil være. Da er man kjærlig. Da er man omsorgsfull og tjenende.
Dette er anoreksiens essens. Det handler om en feilslått måte å gi uttrykk på sin sanne identitet på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar